Universitetssykehuset i Nord-Norge - Barneavdelingen

Feber utenom kontortid

Da Raija hadde hatt feber i 3 dager dro vi til legen. Det vil si at om morgenen hadde hun omtrent ikke feber, men utover dagen steg feberen til 40. Da dro vi. Dessverre var ikke feberen tilpasset de kommunale åpningstidene. Legen fikk undersøkt ungen, og vi rakk en tur innom laboratoriet for blodprøve. Men ingen hadde tid til å vente på at lille Raija på halvannet år skulle få ut en urinprøve. Legen mente det kunne likegodt være et hardnakket virus. Vi ble sendt heim. Dagen etter skjedde det samme, tilsynelatende i god form på morgenen, men feberen steg utover dagen. Vi dro på legevakten på Troms Militære Sykehus siden det var lørdag. Vakthavende lege hadde heller ikke tid til å vente på urinprøve så han sendte oss til Tromsø. Kanskje like greit...

UNN

Vi ankom Universitetssykehuset (UNN) i Tromsø akkurat samtidig som de skredtatte barna fra Longyearbyen ankom. Vi ble møtt av alvorlige, men proffe sykepleiere. De hadde det tydelig veldig travelt. Høflig ble vi geleidet inn på et undersøkelsesrom. Klokka 3 på natta fant Raija det for godt å slippe ut noen dråper, nok til en urinprøve. Da gikk det ikke mange minuttene før legen kunne fortelle at hun hadde nyrebekkenbetennelse. Det gikk heller ikke mange minuttene før legen kom med penicillin til henne. Allerede neste dag begynte hun å kvikne til. Men for å være sikker ville legen ta ultralyd av nyrene. Derfor måtte vi bli hele søndagen på Barneavdelingen på UNN. Det skulle bli en opplevelse som jeg kommer til å huske resten av livet!

Barneavdelingen

Når man ankommer Barneavdelingen blir man møtt med fine barnetegninger og illustrasjoner på døra. Hver enkelt pasient har eget rom, der familien kan være sammen med barna. "Jeg husker da jeg var 7 år og fikk blindtarmbetennelse, så fantes det ingen barneavdeling" kunne Beate fortelle. "Da ble jeg lagt i samme rom som en gamling som var på tur å dø. Foreldrene mine  fikk kun være der i visitt-tiden." Heldigvis har det skjedd en kraftig forbedring. På barneavdelingen finnes det også et koselig oppholdsrom der man kan spise, drikke kaffe og ikke minst leke. Det virket som at sykehuset ikke hadde spart på noe, spesielt når det gjelder dyre leker. Der var TV, filmer, klatrestativ, barnebøker, og ikke minst elektriske leker. Siden vi måtte ha med Iskku-Mahtti (3) så fant han snart veien til lekerommet.  Det første han gjorde var å samle sammen brannbiler og alle andre leker som lager lyd, tok dem med øverst i lekestativet. Der hadde han det utrolig morsomt med å trykke på alle sirenene samtidig.

Forferdelig erkjennelse

Jeg hentet kaffe og satte meg godt til rette i lekerommet sammen med barna. Endelig en hel dag kun med barna. Påtvunget pappatid. Flott!
Det var da jeg oppdaget det! Stille barn! Syke barn! Kreftsyke barn! Barn med medfødte lidelser! Noen uhelbredelig, noen ventet på operasjon. Barn på samme aldrer som våre barn, som satt ved bordet, påkoplet slanger og kabler. Noen satt på golvet, også påkoplet apparater. De løp ikke, de hoppet ikke, de klatret ikke. Nei, det kunne de ikke. Stille satt de og lekte med sitt, sammen med foreldrene. Av hensyn til personvern, så skal jeg ikke gå mer i detaljer om hvert enkelt barn. Men det første jeg la merke til var at noen foreldre strevde fortvilt med å få barna til å spise. En annen ting jeg la merke til var barn påkoplet slanger med blod. Jeg vet ikke hvorfor, kom meg ikke til å spørre. 

Det verste med hele barneavdelingen var stillheten. Jeg er enig i at barn må lære seg å bruke innestemmen. Likevel skal barn høres. Disse barna hørte man ikke! Ikke i hele tatt.

Utpå ettermiddagen kom det på NRK-nyhetene at ene jenta fra Svalbard hadde dødd. Livet sto ikke til å redde. De enorme kreftene i snøskredet var for mye for en liten barnekropp. Men vi visste det allerede. Sykehuset er flinke til å beskytte den enkelte, men noe fikk vi med oss. Og selv om legene og sykepleierne utviste en utrolig profesjonalitet, så lå det som en tung energi over hele sykehuset. 

Varme nordmenn

Noen sier at nordmenn er kalde, og ikke viser medfølelse. Jeg mener at det er feil! Men nordmenn er utrolig flinke til å snu seg høflig bort, og ikke blande seg borti andre mennesker sine problem. Det er mye verre når folk stiller seg opp og glaner. Denne kjøligheten der den enkelte passer sine egne saker, setter jeg pris på. Men når du blir kjent med nordmenn, så viser de både omtanke og medfølelse for sine medmennesker. Jeg ble kjent med en familie på barneavdelingen. Det var da vi skulle spise. Raija Aliinna er et seigt skinn. 12 timer etter at hun begynte med penicillin begynte hun å glefse i seg mat, slik hun vanligvis pleier. En jente med påkoplede slanger hadde ikke ville spise hele dagen. Men da hun ble vitne til Raijas enorme appetitt ble hun inspirert og endelig spiste hun litt. Nesten en halv brødskive. Foreldrene var henrykte. Vi snakket litt om VM-finalen i handball, og om barn generelt. Ingen følte for å gå nærmere inn på hva som feilte den enkelte. Sånt kan man vente med.    

Flukten

Da de norske handballjentene hadde opparbeid en klar ledelse over Nederland, kom legen inn og ga oss tillatelse til å dra heim. Røntgenbildene var fine, så vi trengte ikke være der lenger.  Legen sendte med oss nok penicillin, med beskjed om å ta kontakt hvis det ble noen endring. "Dere har åpen retur det første døgnet. Trenger ikke snakke med fastlegen, bare kom direkte hit" Det lovde vi å gjøre. 

Vi tok farvel med den lille familien med jenta uten matlyst. De virka ikke akkurat skuffet, men heller litt forundret. "Dere får kjøre forsiktig, og ha en riktig god jul. Vi skal bli her i jula." Jaja, det blir vel en litt spesiell julefeiring, tenkte jeg. Men han fortsatte: "Vi blir nok her nyttårshelga også." 

Det er med skam å meddele at jeg var glad da jeg forlot Barneavdelingen på Universitetssykehuset i Nord-Norge. Sjeleglad! Hadde ikke trodd jeg noensinne skulle sette så stor pris på sur vind og pessregn. Slik det ofte er i Tromsø på vinteren. På heimturen var det nydelig uvær og blankis etter veien. Velsignet normalt. Da vi kom heim var ungene sovnet, så det var bare på putte dem rett i seng. Vi kunne sette oss ned og åpne en flaske vin, og slappe av. Trygt i hus, med ungene trygt i seng. 

Normal jul

I skrivende stund er Raija Aliinna ferdig med penicillinkuren, og i storform. Iskku-Mahtti vekket pappa kl 06.30 i morrest. Han ville snarest mulig opp og leke med sin nye brannbil. I går var vi med barna på juletrefest, og ble vitne til at en unge dro julenissen i skjegget. Alle lo, til og med nissen. I dag er det 15 kuldegrader her i Målselv, og fremdeles julestemning. I kveld skal vi med barna på besøk til noen venner. Men først skal jeg lære dem å lage snølykt.   

Jeg vet også at noen barn ALDRI får oppleve dette. De sitter fremdeles på Barneavdelingen og blar i bøker mens foreldrene fremdeles prøver å få dem til å spise. I stillhet.