Da Erna ble renset...

Det var en vakker sommerdag for et par år siden. Jon Henrik Larsen i Salangen Nyheter ringte og lurte på om jeg ville være med på åpningen av Miki-Senteret  på Sjøvegan. De kunne trenge litt god energi, så hva med en aldri så liten seremoni.
Jeg takket selvfølgelig ja, siden jeg synes det er flott at noen faktisk respekterer samisk kultur og sjamanisme såpass at de faktisk ønsker en seremoni. Miki-Senteret har jeg også sansen for. Det er en organisasjon som i korte trekk har hovedfokus på å hjelpe de som har falt utenfor, tilbake i jobb igjen. Altså et lavterskeltilbud der alle skal kunne bidra i arbeidslivet, uansett utgangspukt. For eksempel språk, handicap osv.

Vi kledte på oss finkoftene, selv om det var 25 varmegrader den dagen. Man skal da se presentabel ut, selv om kofta er laget av ull...

God energi
Da gjestene var samlet, så trommet jeg litt og fikk samlet masse god energi i rommet. Deretter ble det litt røkelse, og til slutt en liten seremoni for å blokkere for negative krefter. Publikum visste aktelse for seremonien. Samtlige sto respektfullt og fulgte med. Men noen smilte litt da jeg gjorde noen ekstra renselses-runder rundt Jon Henrik, som er prosjektets primus motor.

Deretter skulle det være litt tromming fra scenen på utsiden. Men før vi kom så langt kom Jon Henrik løpende og sa jeg måtte vel rense alle som skulle delta. Jeg svarte at i seremonien så ble alle i rommet renset, selv om jeg ikke gikk bort til hver enkelt. Joda, det visste han, men det kommer en til om noen minutter. "Jaja, det går vel greit," svarte jeg, "hvem er det?" Raskt svarte han: "Det er jo Erna, men det visste du vel?"  Jeg tenkte meg om og husket plutselig på at han hadde snakket om en eller annen Erna, som skulle være storesøster. Jaja, jeg hadde aldri reflekter på om han hadde søsken, så jeg sa det gikk helt sikkert greit. "Da må du gå opp og ta imot henne i inngangen på oversiden." Jeg tok med meg litt røkelse og ruslet opp. Først landet det et helikopter like i nærheten, og straks etterpå kom den noen bistre typer i en stor og dyr bil, og så seg rundt. Ene sto lenge og stirret på meg.

Renselse
Jeg tenkte ikke noe over det, ofte stirrer folk på meg når jeg har samekofta på. Plutselig kom enda en stor og dyr bil, og ut kom en kvinne som virket mistenkelig kjent. "Det må være Erna," tenkte jeg. Jeg gjorde klar røkelsen og hilste på kvinnen på samisk, slik jeg alltid bruker. Hun ble først litt forvirra, men så strakte hun fram handa og hilste på norsk. Det var da de gikk opp for meg at joda, det var faktisk Erna, det var til og med Erna Solberg! Norges statsminister!
Jeg renset henne slik jeg bruker å rense folk, og slapp henne forbi meg da jeg var fornøyd. Hun tok det sporty, og smilte til meg før hun fortsatte. Deretter kom en av de bistre typene hun hadde med seg. Han var livvakt og hadde neppe noen planer om å bli renset, trudde han vel. Men han måtte også renses før han slapp inn. Man har da visse retningslinjer her på kysten...

Først lenge etterpå gikk det opp for meg at Erna Solberg var Storesøster til MIKI-Sentret, og ikke til Jon Henrik.

Jaja, da har jeg til og med renset en statsminister...

Høyre gikk kraftig fram på meningsmålingen like etterpå, og da det ble høst og stortingsvalg, gikk de borgelige av med seieren, og Erna Solberg ble gjenvalgt som statsminister...

Husrens

Det var i slutten av november jeg fikk en telefon. Om jeg kunne komme til byen og rense et hus? De hadde prøvd å selge huset i snart ett år, men ingen ville kjøpe det. Masse folk hadde vært på visning, men det virket som om når de kom inn i huset, så fikk de det plutselig travelt med å komme ut. Joda, de hadde megler, og hadde gjort alt riktig, sånn i forhold til meglerens råd. Men likevel var det ingen som ville kjøpe huset. “Jeg er sikker på at dette er ting bare en sjaman kan ordne” mente dama som ringte. Jaha, jeg tok meg tid til å snakke med den fortvilte kvinnen, og fikk forståelse av at både hun og mannen hennes var oppegående, seriøse mennesker. Jeg var enig med henne at dette var rart. Så vidt jeg vet er det stor etterspørsel etter boliger i denne byen, og vanligvis selges hus i henhold til takst, bare etter noen uker. Jeg spurte om det var noen slags onde krefter eller negativ energi knyttet til eiendommen. Men kvinnen forklarte bare at verken hun eller mannen hadde merket noe. Likevel er det noe her som ikke stemmer. 

Konsulenttjeneste
Avstanden fra Lavangen til denne byen er ganske lang, og ungkarslivet mitt er over, så det er ikke like enkelt lenger å reise rundt omkring i landet. Dette skjønte kvinnen. Jeg forsto også at hun ikke forventet seg noe slags vennetjeneste fra meg da hun tilbød seg å dekke reise, opphold og selvfølgelig honorar for jobben. “Akkurat som om jeg bestiller en konsulent” la hun til. Ok, da er det greit. Vi skrev oppdragsavtale og jeg fikk fakturaadressen hennes.

Stort hus med garasje
Da jeg en uke etterpå kom til eiendommen kunne jeg ikke merke noe negativt. Det var et forholdsvis nytt hus, med flere etasjer og en diger garasje. Jeg snakket en stund med både kvinnen og mannen hennes, og gjorde en renselses-seremoni. Så ba jeg de forlate huset, slik at jeg får jobbe alene. Jeg jobber alltid alene. Jeg fortalte også at dersom jeg ser eller opplever noe negativt, så forteller jeg aldri hva jeg opplever. Årsaken er at jeg vil helst unngå å legge igjen noe, som kan starte nye negative tankeprosesser hos beboerne. 

For mye av det gode
I huset var det faktisk ikke noe negativt, men bare masse god energi, slik det alltid blir etter en familie med flere unger. Jeg gikk fra rom til rom, mens jeg gjorde forskjellige gamle samiske seremonier. Det var da jeg oppdaget det: Huset var fullt av gode hjelpere! Det som på samisk kalles Àrja. Altså en samling av usynlige hjelpere, som noen bestemte mennesker har. De trenger nødvendigvis ikke å sjøl vite om det en gang. Men ofte er det snakk om ressurspersoner, som faktisk får til en del ting her i livet. Sammen hadde familien skapt et flott hjem, med masse gode energier. Nå var ungene store, og hadde ordnet seg sjøl, så ekteparet ville flytte til et mindre hus. Men det hadde ikke hjelperne skjønt! Alle de usynlige hjelperne jobbet fremdeles med å holde familien samlet, skape et vakkert hjem, med god energi, og da var det ikke snakk om at noen skulle komme her og kjøpe huset!
På vegne av ekteparet takket jeg hele forsamlingen for innsatsen, og forklarte at nå fikk de en ny oppgave: Overlate dette huset til en ny familie, og de som ville, kunne være med på flyttelasset til den nye leiligheten. Dette gikk de med på, og forandringen kunne merkes med en gang. Det var som om huset strålte “Kom å kjøp meg!” Jeg avsluttet og ga beboerne beskjed om at jeg var ferdig. Da jeg startet bilen og kjørte ut av eiendommen, la jeg merke til at noen turgåere sto å betraktet fasaden på huset... 

6 dager senere kom meldingen: Huset er solgt!

Kan alle drive med sjamanisme?

                                                                                                            Nettbutikk

Like før Isogaisa festivalen, da vi var på ferie, møtte jeg noen fjerne slektninger. Det ble et hyggelig gjensyn med mennesker jeg ikke hadde sett på mange år. Selvfølgelig begynte jeg å fortelle om Isogaisafestivalen og alt det spennende som skulle skje. Jeg nyttet også høve til å invitere folkene til festivalen. “Jeg vet ikke om det går, vi er jo ikke sjamaner. Må man ikke være sjaman for å drive med sjamanisme?” Jeg lo, og forklarte at riktignok har det dukket opp veldig mange sjølutnevnte sjamaner de siste årene, men nei, man må ikke være sjaman for å drive med sjamanisme. Man må vel heller ikke være prest for å gå i kirka. Dette godtok mine slektninger, og jaggu dukket de ikke opp på Isogaisa.

Sjamanisme  -  sjaman?

Men det er egentlig et betimelig spørsmål. Hvem kan drive med sjamanisme? Og når man driver med sjamanisme blir man da automatisk sjaman?
Det er en vanskelig problemstilling, men først vil jeg definere begrepet sjaman. Ordet sjaman kommer fra Russland, og betyr “den som vet” på et av stammespråkene.  Religionshistorikeren Mircea Eliade har uttrykt sjamanismens kjerne: «En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til en annen verden (åndeverdenen), for å bringe hjelp og/eller kraft med tilbake til denne verden, til gagn for alle/samfunnet.» På samisk sier vi noaide, som betyr bare “Den som ser”

Men hva skal vi kalle alle vi som liker meditasjon, kraftdyr, kontakt med naturen og ikke minst trommereiser? I mange stammesamfunn utgjør de bare folket. I Sápmi var det en gang i tiden en tromme i hvert telt, der en i familien brukte tromma hver dag til å avklare daglige gjøremål. Større oppgaver ble overlatt til stammens sjaman.  Mange stammer i Amazonas lever faktisk etter sjamanistiske prinsipper den dag i dag. Det vil si de mediterer, de er med på sjamanistiske seremonier og ikke minst naturen er religionen deres. Men likevel har stammen bare en sjaman.

I dagens moderne samfunn, der vi må sette folk i bås, slik at vi sjøl skjønner sammenhengen,  kan det  være greit og gi oss et navn eller en betegnelse. Altså oss som praktiserer sjamanisme, uten å skryte på seg at man er stammens sjaman. Hva slags navn skulle det være? 
Svaret er utrolig enkelt: Vi er sjamanister! Enkelt og greit. 

Samfunnet avgjør
Så kan man like enkelt overlate til andre, for eksempel sin slekt, sitt lokalsamfunn eller kanskje sine studenter (for de som har) til å avgjøre om den enkelte har gjort seg fortjent til tittelen sjaman.

Så svaret  blir følgende: Alle kan drive med sjamanisme! Slik det passer seg for den enkelte. Nei, man blir ikke automatisk sjaman, av å drive med sjamanisme.
I samisk sammenheng så har ALDRI sjamaner utnevnt seg sjøl. Det har siidaen eller stammen gjort.  Kort sagt, gjør det du vil, søk kunnskap fra bøker, filmer og mennesker du har tillit til, og driv med sjamanisme så mye du måtte ønske. 

Hvordan begynne?

Så kommer neste spørsmål: Hvordan gjør jeg det? Hvor skal jeg begynne?
Akkurat det kan jeg hjelpe deg med. Snart er tredje opplag til boka “Sjamanens Hemmeligheter” ferdigtrykket. Den kommer snart i nettbutikken, men du kan allerede nå forhåndsbestille. Det er en grei innføring i sjamanisme. Der finner du også en del henvisninger til hvor du kan søke mer kunnskap.

I tillegg bruker jeg å ha direktesendinger onsdager på denne Facebook siden, der jeg forteller om sjamanismen slik jeg forstår den. 

 Andre?

Hva hvis jeg tilhører statskirken eller tror på noe annet?
Fremdeles ingen problem. For min del kan den enkelte tro på hva hun/han vil. Omså du trur på julenissen. Jeg har ingen interesse av å forkynne eller omvende noen. Trommereise er en meditasjonsteknikk. Og så vidt jeg kjenner til , så foregår meditasjon i de fleste religioner, til og med blant ateister (Hedninger! J ) En gang jeg holdte et sjamankurs, så deltok blant annet en prest, en religionsstudent og to som tilhørte Humanetisk Forbund. 

Panikk!

Da jeg studerte religionsfag på Universitetet i Tromsø, kom det to medstudenter og spurte om jeg ville tromme for dem. Ene kom fra Indonesia og andre Norge/Pakistan. Begge var muslimer. Jeg ble litt overrasket, og måtte på stedet svelge en masse fordommer om muslimer. Vi trommet, mediterte og de hadde til og med møtt sine kraftdyr. Jeg fortalte om samisk kultur, sjamanisme og hva kraftdyr kan bety.

Da vi var ferdige så spurte de om jeg brukte helbrede  folk. Jeg måtte bare svare bekreftende på det. Så lurte de på om jeg brukte ha elever. Jeg svarte som sant var at jeg brukte å holde kurs i sjamanisme. Så kom neste spørsmål: “Bruker du å hjelpe folk, som for eksempel er i en livskrise?” Jeg svarte litt forvirret at, ja det hender.  Da smilte de to kvinnene. De så på hverandre og nikket: “ Da er du en imam”  Jeg fikk nesten panikk, og tenkte på Afganistan, krigsherrer og alt annet negativt jeg forbinder med imamer. Dette så de, så de la til: “Imamer er veldig snille og hjelper folk, Islam er en veldig fredelig religion.”  Jeg hadde fremdeles litt panikk og utbrøt: “Nei, vi har ikke imamer i Sápmi” Men de var like rolige og vennlige og forklarte bare: “Ja dere har sikkert et annet ord for imamer, syns jeg hørte ordet noaide tidligere i dag” Jeg ble målløs. Tusen tanker raste gjennom hodet mitt. Dette hadde jeg aldri hørt før. Det var da jenta fra Indonesia avbrøt tankerekken: “Skal vi spille kort?”

Så spilte vi kort. Etter å ha tapt et par runder i Amerikaner, så spurte plutselig den norsk-pakistanske jenta: “Ronald, hva slags kraftdyr har du?” Jeg ble først litt satt ut, men jeg svarte at jeg har mange kraftdyr, siden jeg helbreder. Men akkurat nå har jeg en enhjørning.
Så kom neste spørsmål: “Hvilken farge har du på auraen din?”  Jeg tenkte tilbake på en alternativmesse, da jeg fikk målt auraen: “Den har ikke farge, den er bare et lys”.  Da nikket de igjen og mumlet ordet Imam igjen. Så forklarte de: “Profeten (fred være med han) red til himmelen på en enhjørning, og hans aura var bare et eneste lys. Derfor vil alle hans tjenere, det vil si imamer, ha enhjørning som kraftdyr, og lysende aura.”

 

Uthengt offentlig, igjen!

Jeg hadde tenkt at dette skulle behandles internt, men siden jeg er blitt hengt ut på Isogaisa Sjamanforum, en offenlig Facebook side, så synes jeg at jeg er forpliktet ovenfor medlemmene i Foreningen Isogaisa, og Isogaisadeltakerne, til å redegjøre for mitt syn i saken. Jeg har også opplevd at administrator på siden har fjernet mine svar, alt etter som det passer. I tillegg har en del personer lagt fram påstander om min person og om Isogaisa, som er nokså absurde. Derfor svarer jeg offentlig på dette viset.  

Saken gjelder det at alle medlemmene i  Isogaisa Sjamanråd melder seg sjøl ut. Årsaken står å lese på Facebooksiden, men går i korte trekk ut på at de er misfornøyd med meg som festivalsjef på Isogaisa Festivalen. 

Fornøyd eller misfornøyd

99,9% av de om kommer til Isogaisa er meget fornøyde med festivalen.  Dette ifølge skriftlige spørreundersøkelser, muntlige spørreundersøkelser og såkalte mysterious shoppers. Ja vi har faktisk personer som går rundt og obserere og snakker med folk, for å danne seg et bilde om hvorvidt publikum trives på festivalen. Men fra tid til annen dukker det opp noen som ikke er fornøyd. Det er ikke til å unngå. For å sitere Ivar Aasen: Til lags åt alle kan ingen gjere. Spesielt i alternativmiljøet finnes det personer med stort markeringsbehov, og dårlige evner til samarbeid. Felles for disse er at de tar en enorm plass, og forlanger alle typer særbehandling på festivalen. Vanligvis så strekker vi oss veldig langt, men noen ganger er vi nødt til å sette ned foten. Vi skal jo også ta vare på det øvrige publikummet.  Spesielt med tanke på at hele festivalen er basert på frivillig innsats. Festivalsjefen, staben og hele korpset av frivillige bruker fritiden sin til å jobbe for festivalen, uten å ha noe igjen for det. Resultatet er at Isogaisa bra, men ikke perfekt. Festivalsjefen er heler ikke perfekt, langt ifra. Det hender til og med at enkelte får en litt skarp tilbakemelding, når de løper etter festivalsjefen og for tredje eller fjerde gang forventer at jeg skal ha hele festivalprogrammet i hodet. Det beklager jeg, men jeg er bare et menneske. Det eneste jeg kan si til de som er misfornøyde: Kom å hjelp oss å arrangere Isogaisa! Vær med å skape noe vakkert, noe ubeskrivelig, som gleder masse mennesker. Still opp uten forbehold, og vis din beste side, for Isogaisa betyr utrolig mye for mange mennesker.

Ønsker innflytelse
Hvert år, siden før første Isogaisa 2010, dukker det opp folk som ønsker inflytelse over festivalen. Gjerne sitte i kulissene og bestemme dette og hint. Felles for disse personene er at de sjøl ikke ønsker å jobbe på festivalen. Dette er litt eiendommenlig, siden det å arrangere Isogaisafestivalen betyr  99% jobbing og 1 % sjamanisme. Det er mulig at vi trenger noen som sitter i kulissene og gir råd om ting, men det skal være meget spesielle personer, som innehar en ganske unik kompetanse i det å arrangere sjamanistiske festivaler. Sånne finnes det ikke så veldig mange av.

Sjamanrådet

Da Sjamanrådet oppsto så utnevnte rådet faktisk seg sjøl. Rådet har etterhvert fått en viktig rolle på Isogaisafestivalen. Ideen med et egen sjamanråd på Isogaisafestivalen er ikke bare god, den er fantastisk! Det er et stort MEN her: Jeg kan  ikke skjønne hvordan jeg kunne gå med på å la et så viktig utvalg få velge seg sjøl, og sjøl bestemme arbeidsoppgavene. Og sjøl bestemme om det skulle slippes nye mennesker, og nye tankter inn i rådet. Men svaret er utrolig enkelt: Jeg var en av dem! Jeg ble også valg inn i rådet etter konsensus. Det er alltid behagelig å være i en gruppe som står samlet. Man støtter hverandre internt, og står sterkere sammen. Samtidig opphøyer man hverandre til å være noe større, enn man virkelig er. Ikke misforstå, jeg har stor respekt for hver enkel medlem av sjamanrådet, og jobben de gjør. Men det jeg vil fram til, er at en slik gruppestruktur er direkte usunn. Og jeg har vært med å skape den! Akkurat det at jeg var med på å skape en slik gruppe og i tillegg deltok i gruppedynamikken beklager jeg virkelig. Jeg vil med dette be om unnskyldning ovenfor alle Isogaisadeltakerne, at jeg ikke bare tillot at det skjedde, men var sjøl med på det. Jeg skal love dere at det aldri, aldri mer blir å skje. 

Demokrati
Sametinget har som oppgave å ivareta samisk språk, kultur og samfunn. Blant annet har de mandat og midler til å støtte samiske prosjekter. En ting er de gode på. Det er prosedyreforståelse.  Det var etter noen runder med Sametinget at jeg forsto at dersom man skal lage en gruppe eller et utvalg, som er viktig for en frivillig organisasjon, så må gruppen velges etter helt andre prinsipper enn konsensus. Jo viktigere gruppen er,  jo viktigere er det med å følge demokratiske prinsipper.  Men før man setter i gang med å skape en slik gruppe, må oppgavene defineres. Desverre skjedde ingen av delene. Gruppa valgte seg sjøl, og sjøl definerte de oppgavene.  Man skulle tru at det skulle bli enkelt:  Isogaisa sjamanråd skal gi råd om sjamanistiske ting på festivalen.  Men så enkelt skulle det ikke bli. Langt ifra.

Ordre
Problemene oppsto da sjamanrådets sekretær begynte å gi meg direkte ordre om ting som, etter mitt skjønn lå langt utenfor Sjamanrådets mandat. Blant annet ble det forlangt at min bedrift skulle ha fjerne ordet Isogaisa fra navnet. Bedriften min heter altså Isogaisa Siida AS. Jeg forklarte at jeg lever av bedriften, og har ikke tenkt å endre en merkevare som jeg sjøl har bygget opp. Skulle noe endres måtte det bli festivalen. Forøvrig noe som er helt unødvendig.

Som gammel HV-soldat, så har jeg ingen problem med å ta i mot ordrer. For i HV jeg visste at ordrene kom fra noen som hadde bedre oversikt over situasjonen enn meg. Men det å motta ordre fra sjamanrådet var jeg ikke med på. Jeg stiller alltid spørsmålet “Hva er til beste for Isogaisa” Men jeg er redd for at den bakenforliggende årsaken til at denne ordren ble gitt, var personlige forhold,  og ikke til Isogaisas beste. Derfor ble den ordren selvfølgelig ikke tatt til følge.   

Janteloven
Janteloven er nesten avlivet, men ikke helt. Fremdeles er det mange som mislikter gründere som skaper en ny ide, eller en ny bedrift. Jeg har faktisk skapt to nye ideer. Ene er Isogaisafestivalen, andre er bedriften Isogaisa Siida AS. Derfor er jeg  fullstendig klar over at jeg irriterer mange. Det de irriterer seg mest over er at jeg faktisk lever av å selge chaga. Men det mest utrolige  er at jeg får flest negative tilbakemeldinger fra mennesker i sjamanmiljøer.

Foreningen Isogaisa + Isogaisa Siida AS = sant
Et ærlig spørsmål krever et ærlig svar. Så jeg svarte bare Sjamanrådet, som sant var,  at bedriften Isogaisa Siida AS er en styrke for festivalen. For det første har mange Isogaisadeltakere først blitt kjent med festivalen etter at de har etablert et kundeforhold til bedriften. Dernest er det en kjempefordel at bedriften kan samarbeide med festivalen, dersom det skal søkes om offentlig støtte for investering til festivalen, eller til utvikling av festivalen. Støtte fra næringsfond deles som kjent ut til bedrifter, og ikke frivillige organisasjoner.

Det at jeg kan bo i Lavangen og drive en egen liten bedrift, som baserer seg på nettsalg, er en velsignelse for Isogaisa festivalen. Hvis jeg hadde vært i en vanlig jobb, så hadde jeg neppe kunne brukt en del av arbeidstiden til å jobbe med festivalen. Jeg hadde vel neppe heller fått jobbtilbud i Lavangen heller. Måtte nok ha flyttet langt vekk herifra, til en storby, og har måtte bare avviklet Isogaisa Festivalen.
Sist men ikke minst. Siden jeg sjøl har skapt Isogaisa festivalen og er fremdeles festivalsjef, så er jeg faktisk den i verden som brenner mest for at Isogaisa skal bli en fin festival, til glede for masse mennesker. Hvorfor i all verden skulle ikke jeg, av alle andre mennesker på jorda, gjøre det som er til beste for Isogaisa festivalen?

Foreningens øverste myndighet
Årsmøtet i Foreningen Isogaisa er foreningens øverste myndighet. Hvert år velger årsmøtet foreningens styre. Styret har som oppgave å lede foreningen innenfor vedtektens rammer. Blant annet velge festivalsjef. Et sjølutnevnt utvalg skal og bør derfor ikke kunne gi direkte ordrer til festivalsjefen.  Det er det kun styret i Foreningen Isogaisa  som skal gjøre. Derfor ble sjamanrådet istedet oppfordret til å fremme sine saker for styret i Foreningen Isogaisa. Det ble ikke gjort. En stund etterpå ble Sjamanrådet spurt om deres syn på et demokratisk valg.
Det var da sjamanrådet bestemte seg for å oppløse. Begrunnelsen sto svart på kvitt på Facebook:
Sjamanrådet har ikke opplevd at våre råd har blitt tatt til følge.

Sjaman/noaide
Det er en gammel samisk tradisjon at man aldri kan sjøl utnevne seg til sjaman/noaide. Da jeg startet med å arrangere Isogaisa-festivalen, så reiste jeg rundt til forskjellige samiske miljø og gjorde ganske mye reseach for hvem som hadde tillit som sjaman/noaide i sitt nærmiljø. Derfor har jeg stor tillit til sjamanene i Sjamanrådet. Mange har gjort en fremragende jobb for sine medmennesker og ikke minst for Isogaisa-festivalen. Derfor synes jeg dette er ekstra trist, og håper Isogaisa kan på sikt komme styrket ut av situasjonen. Jeg håper også at den enkelte sjaman vil fortsette å samarbeide med Isogaisa festivalen.
 For ordens skyld vil jeg nevne at, så vidt jeg vet, så driver ikke sekretær Hege Dalen med noe sjamanistisk.

Børs eller katedral
Det finnes de som mener at Isogaisa fokuserer mer på kapital enn på åndelige verdier. Mulig at de har rett, men blir det ikke en litt logisk brist i påstanden,så lenge Isogaisa i hele tatt eksisterer? Tenk på at en masse fantastiske mennesker faktisk bruker mye av fritiden sin til å arrangere en åndelig festival.
Man kan selvfølgelig diskutere om hvor mye musikk, dans, og kulturinnslag vi skal ha i forhold til seremonier, healinger og typisk sjamanistiske ting. Vi legger alltid vekt på å ha et ballansert program og har som tradisjon å la programsjefen få fritt spillerom til å sette sitt personlige preg på programmet.
Om Isogaisa kunne klart seg uten offentlige tilskudd? Det er neppe mulig, siden svært få artister kunne tenke seg å sjøl bekoste reise og opphold, og i tillegg opptre gratis. Og lydmann som tar med seg utstyret sitt gratis og styrer lyd og lys, en hel helg i Lavangen? Umulig! Nei, da hadde nok Isogaisa blitt til en liten bålfest i skogen i Lavangen. Men det som er mest eiendommelig, er at de som påstår at Isogaisa er alt for kapitalistisk, er de første til å forlange betaling, hvis jeg spør om de kan bidra med  noe på festivalen...

Det ble brutalt!

Ordren kom via mobiltelefon. Riktignok kryptert, men likevel litt uvanlig. Egentlig var vi klar over at den ville komme, men ordren var likevel skremmende. “Avdelingen iverksetter angrep mot fienden, for å snarest mulig ta tilbake de tapte stillingene” Våre tidligere stillinger hadde vi mistet kvelden før. Men nå skulle vi altså erobre de tilbake. Jeg samlet de to eneste gjenlevende troppsjefene, og alle lagførerne, og gjorde mitt beste for å virke optimistisk. Tropp 1 fikk ordre om å rykke frem gjennom skogen, mens tropp 2 inntar høyde 276, og derifra forstyrrer fienden med de eneste 3 maskingeværene som fungerte. Dere får også tildelt et lag med RFK (rekylfri kanon, dvs bazooka) dersom panser skulle dukke opp. Troppsjefene nikket uten et ord. Heller ikke lagførerne hadde spørsmål.

Angrepet
Etter en stund var vi klare til å sette igang angrepet. De unge soldatene i tropp 1 var lynraske, og snek seg fram gjennom skogen. De brukte alle naturlige skjul til å snike seg fram usett. Men fienden hadde tydeligvis varmesøkende kamera, og åpnet straks ild. Dessverre! Alle tre maskingeværene i tropp 2 åpnet også ild, og sendte presise byger inn i fiendestillingene. “Bare fortsett!” ga jeg ordre om. De unge spesialtrente soldatene var utrolige! Til slutt lå de gjemt i granathull like ved fiendestillingene.  Derifra begynte de å kaste handgranater. Lange presise kast som skremte fienden ut av stillingene. Det var like før vi var klar til å innta de tapte stillingene tragedien skjedde. Fienden hadde fått forsterkninger i løpet av natta. De stormet på med nye presisjonsvåpen, panser og rakettild! Våre bazookaer åpnet straks ild. Presist rammet de fiendens stridsvogner. Det ble først et flammehav, men til våre store forundring så fortsatte stridsvognene uskadde!! Jeg ga ordre om tilbaketrekning. De unge lynraske soldatene kastet håndgranater bak seg og løp. De løp korte strekninger, før de kastet seg ned bak naturlige dekninger. Sånn fortsatte de til de kom tilbake til utgangspunktet. Selv om de var raske, så hadde vi tap. Ennå noen unge liv var ofret i krigens galskap.  Raskt etablerte vi oss i stillingene, mens fienden faktisk fortsatte angrepet med enorm kraft. Det var med nød og neppe vi fikk stoppet dem. Da det endelig ble stille så viste opptellingen at ene maskingeværet hadde tatt kvelden, og tilsammen hadde vi bare 6 panserbrytende granater igjen. Vi måtte snart få nye forsyninger, tenkte jeg. Men hva spilte det for rolle. Fienden hadde tydeligvis fått nye stridsvogner, som tålte en trøkk.

Sjokket
Fortumlet satt vi i skyttergraven og drakk kald kaffe. Det var da 19-årige Pedersen fra Skibotn tok ordet. “Det var da jeg lå helt inntil deres stillinger jeg hørte det. Fienden snakket norsk!” Alle så forundret på den unge kommandosoldaten. “Hva mener du?” spurte jeg. “Vi kjemper mot våre egne!” gjentok han. “Det stemmer det”, kunne en annen soldat bekrefte.”Hva i helvete!” utbrøt en ung troppsjef. Jaja, derfor kunne de trylle fram så utrolige mengder med materielle ressurser. Innerst inne hadde jeg vel egentlig visst det, men nektet å se det i øynene.
Jeg heiste et hvitt flagg og gikk mot fienden. De slapp meg uskadd ned i skyttergraven. Jeg så rundt meg. Uniformene virket kjente, jeg kjente til og med igjen noen fjes! “Hvorfor sloss vi mot hverandre?” spurte jeg. De bare ristet på hodet, like forundret som meg. Her hadde våre ungdom skutt på hverandre, kun for å erobre en skyttergrav! Ingen hadde noe svar. “Kan vi ikke stoppe dette?” spurte jeg. De trette soldatene nikket samtykkende. Men deres befalshavende ristet på hodet. “Jeg har akkurat mottat ordre om å sette i verk et nytt angrep i løpet av dagen” Jeg grøsset. Er det virkelig mulig. “Jaja, da får jeg komme meg tilbake.” Tause sto de norske soldatene å så på mens jeg klatret opp av skyttergraven og gikk mot våre egne stillinger.

“Pappa, du må stå opp” Sønnen min på 4 sto foran senga. Jeg våknet sakte, søkksvett, og skjelvende av redsel. For en forferdelig drøm. Jeg sto opp, ga Iskku-Mahtti litt juice og ordnet meg en kopp kaffe. Den grusomme drømmen satt enda i kroppen.

Seier og tap
Litt senere på dagen skjønte jeg litt mer. Den fæle drømmen viste meg symbolikken i det hele. Vår kamp for å beholde spåk, kultur og beiteland er faktisk en ekte kamp. Ikke med våpen slik i drømmen, men en kamp for å overleve som folk. Men det rareste er at kampen foregår innad i Norge. Samer er faktisk nordmenn. I passet mitt står det at jeg er norsk. Så drømmen var faktisk reell. Nordmenn mot nordmenn. Men to kulturer, riktignok innflettet i hverandre, som i et langt ekteskap, men likevel forskjeller. Hvorfor? Er det noen som mister noe, dersom andre tar vare på sin kultur? Hva mister nordmenn, med sine enorme materielle ressurser, dersom noen av barna er tospråklige?

Telefonen ringte. Det var en kompis. Han kunne med glede i stemmen fortelle at de hadde ansatt en ny, samisktalende ung mann i den samiske barnehagen. Jaja, litt fremgang å spore. Nå var det sånn omtrent like mange samisktalende som norsktalende i den kommunale samiske barnehagen i Lavangen. Egentlig skulle jo alle de ansatte være samisktalende, men man kan ikke forlange alt her i livet, men heller glede seg over hver liten seier.

Årets siste blogg

                                                                                             Tilbake til nettbutikk
                                                                 
2016 nærmer seg slutten, og vi går inn i ett nytt år. På nyhetene ble 2016 omtalt som annus horribilis, altså et forferdelig år. De nevnte Brexit, Donald Trump, terrorangrep og Syria. De to siste er jeg absolutt enig i, krig og terror er grusomt, og vanligvis helt unødvendig. Men dette med Brexit og Trump viser jo bare at norske nyhetsjournalister ikke er så nøytral som de burde være. Riktignok har Donald Trump sagt mye rart, men han ble faktisk valg av folket. Samme gjelder Brexit. Flertallet i Storbritania ønsker faktisk ikke være medlem av EU. Men kan like det eller mislike det, men folket har faktisk gjort et valg.


Nytt sted, nye aktiviteter
For vår del har året vært slitsomt, men vi er fornøyd! Det har skjedd masse store å små forandringer. Vi har flyttet, fått BEGGE ungene inn i en samisk barnehage, og i tillegg har jeg og Beate begynt på samiskstudier. Ja, det var utrolig slitsomt, men nødvendig. Flyttesjauen kan best betegnes som horribilis. Alt rotet som må kastes, alle tingene som må pakkes ned, bæres i lastebilen, fraktes til Lavangen, og bæres inn. Når vi endelig hadde fått båret alt inn, så var det å begynn eå pakke ut. Hadde aldri trodd i min villeste fantasi at vi hadde så mange ting. Endatil ble det kjørt flere lastebillass på fyllinga...
Det å lære seg et nytt språk er også utrolig slitsomt, men som læreren bemerket ganske tidlig i kurset: "Ronald, du har et enormt passivt ordforråd på samisk" Jaja, i teorien er det vel bare å aktivere det...

I oktober døde den gamle Passaten en stille død. Litt synd, siden det var en utmerket firehjulstrekk. Men forståelig siden bilen ble 21 år gammel. Da var anledningen til stede for å kjøpe en litt nyere bil. Det ble en Suzuki Grand Vitara, også med 4wd. Greit å ha her i Lavangen. I tillegg har bilen lavgirserie, noe som kan være nyttig når man skal flytte på campingvogner og andre svintunge tilhengere i forbindelse med Isogaisa festivalen.



Ny nettbutikk
I november fikk vi endelig opprettet en ny nettbutikk med bedre oversikt, og mye bedre betalingsløsning. Nå kan man bestille produktet, og trenger ikke betale noe før man har mottatt forsendelsen, uten at det koster noe ekstra. På det viset blir det mye enklere både for selger og kjøper.





PONY leker av tre
Samtidig lanserte vi et nytt spennende produkt fra Tsjekkia. Fantastiske miljøvennlige leker fra PONY. Mange har kommentert det med at slike leker av tre, fantes det mye av i gamle dager. Nå for tiden skal man bare ha plastleker, produsert i Kina. Til å begynne med var ungene litt usikre, men da de fikk bygge, hamre og konstruere solide modeller av sparkesykler, heisekraner og ikke minst forskjellige typer biler, så økte interessen. Eller som Raija Aliinna (2) bemerket: Jeg liker å kjenne på bilen! Hun mente vel at treverk kjennes annerledes ut en plast.

 Har også lagt merke til at kjøperne er vanligvis helt unge, miljøbevisste foreldre!



Nytt chagaprodukt

I desember ble chagakapsler lansert som et nytt produkt. Det ble meget populært. Javisst er det greit å koke sin egen chagate, blande inn litt honning og ingefær, men det ene trenger ikke utelukke det andre. Når man har tid så koser man seg med litt te, og ellers om dagene tar man bare ganske enkelt en kapsel pr. dag.








Nytt konsept; Nordlysseremoni!
En annen litt spennende ting som skjedde i 2016 var da det i mars kom over hundre britiske turister til Fjellkysten. De kom fra Brigthon i Sør-England og skulle være 4 dager i regionen. En dag dro de med jernbanen til Kiruna, en annen dag dro de til Polar Zoo. Men det var nok turen til Lavangen som var mest spennende. De fikk oppleve litt samisk kultur, masse samisk mat og ikke minst nordlysseremoni, med påfølgende nordlys.  Seremonien gikk ut på at etter gammel samisk tradisjon så bor forfedrenes sjeler i nordlyset. Derfor måtte en enkelte avklare sitt forhold til forfedrene. Da seremonien var over ble plutselig himmelen dekket av nordlys!




Isogaisa 2017
Så snart det nye året er  i gang starter vi med å selge festivalbilletter til Isogaisa festivalen. Det vil lønne seg å kjøpe i god tid. Samtidig er man med å sikrer framtiden til festivalen, ved at arrangørene er sikret billettinntekter i god tid. Ja, bare slapp av. Pengene blir satt på en sperret konto, og ikke rørt før festivalen er i gang.


Ellers ønsker jeg deg et fantastisk godt nytt 2017!!

 

Kraften fra naturen!

Tilbake til nettbutikk

Jeg var på tur til barnehagen for å hente ungene. Akkurat da ringte telefonen. Selv om jeg var litt stresset så prøvde jeg å svare så høflig jeg kunne. Jeg hørte med en gang at damen i andre enden hadde levd noen år. Det er gammel samisk kultur og folkeskikk å behandle de eldre med respekt og høflighet. Så jeg tok meg tid til å parkere bilen og lytte til kvinnen. Hun ønsket bare å bestille mer chaga, og ville gjerne gjøre det via telefonen, siden hun ikke forsto seg på internett. Men etter tonefallet skjønte jeg at hun ikke var helt ferdigsnakket. Så jeg spurte hvordan det hadde gått så langt. ”Det er vel 3 måneder siden sist vi snakka,” mente jeg. Men hun sa det var minst et halvt år siden. Jaja, hukommelsen min er vel ikke alltid på topp…
Men da kom det endelig: ”Jeg ringer egentlig for å fortelle at det har skjedd utrolige ting siden jeg begynte med chaga” utbrøt hun. Jeg lot henne fortsette uavbrutt: ”Du skjønner jeg hadde en diger tumor som legene ikke turte å røre. Etter noen måneder var den redusert til det halve, og i dag ble jeg erklært helt frisk!” fortalte hun gledesstrålende. ”Fantastisk” svarte jeg entusiastisk. ”Hva slags medisin brukte du?” spurte jeg interessert. ”Ja det er det som er så rart, jeg har ikke brukt medisin, jeg har kun drukket chaga!” kunne hun fortelle. ”Legene skjønte ingenting” la hun til ”Så jeg ringer faktisk for å takke deg!” Egentlig ble jeg ikke overrasket, siden jeg får sånne henvendelser hver uke. Men jeg ba henne fortelle mer. Og det gjorde hun. Det var en lang historie om sykdom, fortvilelse og ikke minst sykehusopphold, som etter hvert gikk over til en lykkelig slutt.

Heldigvis er man ikke så pinlig nøyaktig med tanke på klokkeslett i den samiske barnehagen. Men jeg la merke til at barnehageassistenten hadde kledd ytterklærne på ungene mine, og satt sjøl med jakken på, da jeg omsider fikk lagt på røret, og hentet ungene.

Ingen overraskelse
Saken er den at jeg ikke er overrasket over sånne historier. Langt ifra. Jeg er mer forundret over at helsevesenet ikke har skjønt dette for lenge siden. De burde absolutt vist større respekt for gammel samisk folkemedisin. Spesielt her i Nord-Norge. Skjønt det finnes hederlige unntak. I forrige uke kunne en mann fortelle at legen faktisk hadde anbefalt chaga. Riktignok var det i Tromsø, så litt vett må ha seget inn…

Når folk spør, så anbefaler jeg bare at de søker opp Rolv Hjelmstads websider, og skriver ut fakta om chaga, og tar med til legen. De som følger rådet mitt, blir noen ganger møtt med arroganse, mens noen leger fatter interesse for soppen. Jeg bruker å forklare at legenes hovedinteresse må jo være at pasienten blir fortest mulig frisk, uansett hvordan det måtte foregå. Skulle man tro. Jeg har også fått henvendelser fra leger som ønsker å bestille chaga, og ønsker mer informasjon om soppen. Samtidig blir jeg bedt om ikke å fortelle det til noen…

For ordens skyld så vil jeg nevne at man også må regne med at chaga, i mange tilfeller, ikke fungerer. Det er jo forståelig at ingen gidder å ringe meg for å fortelle akkurat det. Skjønt jeg skulle ønske at det også kom slike tilbakemeldinger.

Men jeg er imponert!
Men jeg slutter ikke å imponeres av chagaens enorme kraft og allsidighet. Det er helt vanlig at folk forteller om sykdommer og lidelser jeg knapt har hørt om. I noen tilfeller må jeg slå det opp, for å skjønne hva enkelte snakker om. Leverlidelse, mageproblem, depresjoner, slagtilfeller og alle mulige former for svikt i immunforsvaret. Noen ganger skjer helbredingen straks, andre ganger tar det litt mer tid. Som i tilfellet med damen med en tumor. Der tok det et halvt år.

Jeg har ikke ført noe statistikk over dette. Jeg skulle kanskje gjort det, siden mange spør etter konkret fakta. Men jeg tenker slik at hvis chaga kan helbrede kun ett eneste tilfelle, så er det nok for meg. Jeg er fornøyd! Naturen er full av kraft, energi, og kunnskap!

Ha en fin dag!

Tilbake til nettbutikk