Da Erna ble renset...

Det var en vakker sommerdag for et par år siden. Jon Henrik Larsen i Salangen Nyheter ringte og lurte på om jeg ville være med på åpningen av Miki-Senteret  på Sjøvegan. De kunne trenge litt god energi, så hva med en aldri så liten seremoni.
Jeg takket selvfølgelig ja, siden jeg synes det er flott at noen faktisk respekterer samisk kultur og sjamanisme såpass at de faktisk ønsker en seremoni. Miki-Senteret har jeg også sansen for. Det er en organisasjon som i korte trekk har hovedfokus på å hjelpe de som har falt utenfor, tilbake i jobb igjen. Altså et lavterskeltilbud der alle skal kunne bidra i arbeidslivet, uansett utgangspukt. For eksempel språk, handicap osv.

Vi kledte på oss finkoftene, selv om det var 25 varmegrader den dagen. Man skal da se presentabel ut, selv om kofta er laget av ull...

God energi
Da gjestene var samlet, så trommet jeg litt og fikk samlet masse god energi i rommet. Deretter ble det litt røkelse, og til slutt en liten seremoni for å blokkere for negative krefter. Publikum visste aktelse for seremonien. Samtlige sto respektfullt og fulgte med. Men noen smilte litt da jeg gjorde noen ekstra renselses-runder rundt Jon Henrik, som er prosjektets primus motor.

Deretter skulle det være litt tromming fra scenen på utsiden. Men før vi kom så langt kom Jon Henrik løpende og sa jeg måtte vel rense alle som skulle delta. Jeg svarte at i seremonien så ble alle i rommet renset, selv om jeg ikke gikk bort til hver enkelt. Joda, det visste han, men det kommer en til om noen minutter. "Jaja, det går vel greit," svarte jeg, "hvem er det?" Raskt svarte han: "Det er jo Erna, men det visste du vel?"  Jeg tenkte meg om og husket plutselig på at han hadde snakket om en eller annen Erna, som skulle være storesøster. Jaja, jeg hadde aldri reflekter på om han hadde søsken, så jeg sa det gikk helt sikkert greit. "Da må du gå opp og ta imot henne i inngangen på oversiden." Jeg tok med meg litt røkelse og ruslet opp. Først landet det et helikopter like i nærheten, og straks etterpå kom den noen bistre typer i en stor og dyr bil, og så seg rundt. Ene sto lenge og stirret på meg.

Renselse
Jeg tenkte ikke noe over det, ofte stirrer folk på meg når jeg har samekofta på. Plutselig kom enda en stor og dyr bil, og ut kom en kvinne som virket mistenkelig kjent. "Det må være Erna," tenkte jeg. Jeg gjorde klar røkelsen og hilste på kvinnen på samisk, slik jeg alltid bruker. Hun ble først litt forvirra, men så strakte hun fram handa og hilste på norsk. Det var da de gikk opp for meg at joda, det var faktisk Erna, det var til og med Erna Solberg! Norges statsminister!
Jeg renset henne slik jeg bruker å rense folk, og slapp henne forbi meg da jeg var fornøyd. Hun tok det sporty, og smilte til meg før hun fortsatte. Deretter kom en av de bistre typene hun hadde med seg. Han var livvakt og hadde neppe noen planer om å bli renset, trudde han vel. Men han måtte også renses før han slapp inn. Man har da visse retningslinjer her på kysten...

Først lenge etterpå gikk det opp for meg at Erna Solberg var Storesøster til MIKI-Sentret, og ikke til Jon Henrik.

Jaja, da har jeg til og med renset en statsminister...

Høyre gikk kraftig fram på meningsmålingen like etterpå, og da det ble høst og stortingsvalg, gikk de borgelige av med seieren, og Erna Solberg ble gjenvalgt som statsminister...

Husrens

Det var i slutten av november jeg fikk en telefon. Om jeg kunne komme til byen og rense et hus? De hadde prøvd å selge huset i snart ett år, men ingen ville kjøpe det. Masse folk hadde vært på visning, men det virket som om når de kom inn i huset, så fikk de det plutselig travelt med å komme ut. Joda, de hadde megler, og hadde gjort alt riktig, sånn i forhold til meglerens råd. Men likevel var det ingen som ville kjøpe huset. “Jeg er sikker på at dette er ting bare en sjaman kan ordne” mente dama som ringte. Jaha, jeg tok meg tid til å snakke med den fortvilte kvinnen, og fikk forståelse av at både hun og mannen hennes var oppegående, seriøse mennesker. Jeg var enig med henne at dette var rart. Så vidt jeg vet er det stor etterspørsel etter boliger i denne byen, og vanligvis selges hus i henhold til takst, bare etter noen uker. Jeg spurte om det var noen slags onde krefter eller negativ energi knyttet til eiendommen. Men kvinnen forklarte bare at verken hun eller mannen hadde merket noe. Likevel er det noe her som ikke stemmer. 

Konsulenttjeneste
Avstanden fra Lavangen til denne byen er ganske lang, og ungkarslivet mitt er over, så det er ikke like enkelt lenger å reise rundt omkring i landet. Dette skjønte kvinnen. Jeg forsto også at hun ikke forventet seg noe slags vennetjeneste fra meg da hun tilbød seg å dekke reise, opphold og selvfølgelig honorar for jobben. “Akkurat som om jeg bestiller en konsulent” la hun til. Ok, da er det greit. Vi skrev oppdragsavtale og jeg fikk fakturaadressen hennes.

Stort hus med garasje
Da jeg en uke etterpå kom til eiendommen kunne jeg ikke merke noe negativt. Det var et forholdsvis nytt hus, med flere etasjer og en diger garasje. Jeg snakket en stund med både kvinnen og mannen hennes, og gjorde en renselses-seremoni. Så ba jeg de forlate huset, slik at jeg får jobbe alene. Jeg jobber alltid alene. Jeg fortalte også at dersom jeg ser eller opplever noe negativt, så forteller jeg aldri hva jeg opplever. Årsaken er at jeg vil helst unngå å legge igjen noe, som kan starte nye negative tankeprosesser hos beboerne. 

For mye av det gode
I huset var det faktisk ikke noe negativt, men bare masse god energi, slik det alltid blir etter en familie med flere unger. Jeg gikk fra rom til rom, mens jeg gjorde forskjellige gamle samiske seremonier. Det var da jeg oppdaget det: Huset var fullt av gode hjelpere! Det som på samisk kalles Àrja. Altså en samling av usynlige hjelpere, som noen bestemte mennesker har. De trenger nødvendigvis ikke å sjøl vite om det en gang. Men ofte er det snakk om ressurspersoner, som faktisk får til en del ting her i livet. Sammen hadde familien skapt et flott hjem, med masse gode energier. Nå var ungene store, og hadde ordnet seg sjøl, så ekteparet ville flytte til et mindre hus. Men det hadde ikke hjelperne skjønt! Alle de usynlige hjelperne jobbet fremdeles med å holde familien samlet, skape et vakkert hjem, med god energi, og da var det ikke snakk om at noen skulle komme her og kjøpe huset!
På vegne av ekteparet takket jeg hele forsamlingen for innsatsen, og forklarte at nå fikk de en ny oppgave: Overlate dette huset til en ny familie, og de som ville, kunne være med på flyttelasset til den nye leiligheten. Dette gikk de med på, og forandringen kunne merkes med en gang. Det var som om huset strålte “Kom å kjøp meg!” Jeg avsluttet og ga beboerne beskjed om at jeg var ferdig. Da jeg startet bilen og kjørte ut av eiendommen, la jeg merke til at noen turgåere sto å betraktet fasaden på huset... 

6 dager senere kom meldingen: Huset er solgt!