En alternativ hverdag

Jeg har akkurat vært på alternativmessa i Tromsø. Det ble en kjempekoselig helg for oss med småbarn. Hva vi gjorde der skal jeg komme tilbake til, men jeg kan allerede nå røpe at det ble både morsomt og spennende.

Vi etablerte oss med campingvogn på utsiden. Inne fikk vi utdelt en fantastisk stand, med godt lys og frisk luft. Det var da jeg kom til å lure på: Hvem bruker egentlig å dra på alternativmesser? Det første jeg la merke til er at kvinner er i flertall. Og gjennomsnittsalderen er nok over 40. Skjønt i år var det også yngre "deltakere" som løp rundt og gjorde ugagn. Personlig synes jeg det var flere barn på messa enn noensinne. Noe jeg synes er kjempehyggelig.  Til tross for at min datter prøvde å spise smykkene på nabostanden, og sønnen min brukte gudfar Piera Jovnna sin tromme som trampoline. Sånt bare beriker hverdagen...

Sin egen stil
Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at den vanlige messedeltaker ikke tilhører noen trossamfunn. De fleste er nok passive medlemmer i Statskirken, uten at det blir så mange besøk i kirken. Antakeligvis kun ved bryllup og begravelser, som de fleste nordmenn. Alternativere tilhører neppe noen annen "privat" trossamfunn, der sannhetene over livets gåter allerede er opplest og vedtatt. Slik som for eksempel Jehovas Vitner. Sånt vil nok en god alternativer skygge unna og kalle for tankepoliti. Det virker mer som at alternative mennesker heller utvikler sin egen tro og religion. Og former den akkurat slik som det passer den enkelte. 

Ikke rasister
Mange samer på kysten opplever rasisme i hverdagen. Det kan være alt fra morsomheter over dialekten, joikeetterligninger, til rasisme av mer alvorlig karakter, slik som direkte overfall. Derfor har mange samer bosatt i samfunn der de er i klart mindretall, etter hvert utviklet en egen radar for rasister. Man kan nærmest høre på tonefallet hvem som hater samer. Jeg vet det godt, jeg er en av dem. Altså eneste same i bygda.
Men på alternativmesser eksisterer ikke rasisme!  Av alle de messene jeg har vært på de siste 15 årene, så har jeg aldri opplevd noe som kan minne om rasisme. Det virker heller som at hvilken etnisk gruppe du tilhører ganske enkelt ikke er tema for alternative mennesker. Verken ene eller andre veien.  Man aksepterer folk som de er, og tenker ikke mer over det. Sånt er ganske enkelt ikke tema.

Uakseptert kunst
På alternativmesser opplever man mye bra kunst. Både billedkunst, brukskunst og ikke minst scenekunst. Men en ting har kunstnere du møter på alternativmesser til felles: De sorterer ikke under det man kaller for "akseptert kunst!"  Altså kunst som etablerte kunstnermiljø ville bifalle. Nei, langt ifra! De tilhører nok en broket forsamling som etablerte kunstkritikere antakelig ville le av. Uansett hvor bra kunsten måtte være.  Det er også en kjent sak  at samtlige offentlige organer i Norge, som støtter kulturelt arbeid, har klare instrukser nedfelt i sine statutter: Det skal ikke utdeles noen støtte til alternativmesser!

Ikke godkjent behandling
På en alternativmesse finner man også healere, spådamer/menn, og andre som ønsker å hjelpe sine medmennesker. Denne type medmenneskelig hjelp og varme er ikke noe som Helsevesenet i Norge anbefaler. Det virker heller slik at Helsevesenet i stedet ønsker å pøse ut mest mulig medisin til både sjuke og friske nordmenn. Uansett hvilke bivirkninger det måtte medføre.
Går du til fastlegen så har du et par minutter på å fortelle om dine plager og lidelser, mens legen sitter med nesen i datamaskinen.  Dersom du er riktig heldig så vil legen lytte på pusten din, eller lyse deg i halsen. Deretter får du resept på medisin, og dine tilmålte 10 minutter er over. Men en ting er 100% sikkert: Healere har langt bedre tid enn dette. De fleste vet at bare den innledende samtalen, som raskt kan bli i over en time,  er healing i seg sjøl. Hvis du deretter går til en spådame, så går hun rett på sak og begynner å snakke om ting i livet ditt som er meget viktig, og rører deg helt inn til hjerteroten. Ting som du kvier deg for å snakke med andre om, til og med til samboeren. Hvor ofte skjer sånne ting i hverdagen? I hvert fall ikke hos fastlegen. Skal du få gleden av å treffe noen som vil snakke om livet ditt, gjennom Helsevesenet, må du ha en diagnose, og deretter blir du sendt til psykolog. Så fremst at det finnes sånt i heimkommunen din.   I verste fall kan du risikere at den diagnosen blir hengene ved deg som person i mange tiår etterpå, og brukt mot deg senere i livet! Uansett hvor uskyldig diagnosen virket i det øyeblikket du fikk den stillet.
Da er det langt enklere og mange ganger vel så oppløftende å bruke noen hundrelapper på en alternativmesse. Ingen stiller diagnose, og ingen fører journal. Og en god samtale om din person, og ditt liv får du. Kanskje til og med den påfølgende healing fungerer!

Beriker hverdagen
Så hvem er du som man treffer på alternativmesser? Du har din egen tro, du har et åpent sinn, og dømmer ikke andre. Du finner din egen vei, og dine egne helbredere. Du sorterer ikke under det etablerte, når det gjelder kunst og kultur. Men ellers fungerer du som andre folk i hverdagen, med jobb, familie, barn, hus, bil osv. Ikke godt å si hvem du er, siden det ikke står "Alternativer" i panna di. Uten deg hadde samfunnet blitt mye fattigere. Og en ting vet jeg sikkert: Dere er fantastiske mennesker, og jeg elsker dere alle sammen!

Hva vi gjorde på Alternativmessa Tromsø? Jo, vi delte ut smaksprøver på chagate med honning og ingefær, til samtlige som gikk forbi. Det var morsomt. Til og med Skatteetaten fikk en smaksprøve. Det var da det begynte å bli spennende...