torsdag 5. november 2015

Blir man sjaman etter et helgekurs?



Her i høst skulle jeg holde et helgekurs i sjamanisme i Bodø. På Alternativmessa i samme by, delte jeg derfor ut brosjyrer med informasjon om kurset. Plutselig kom en dame bort og spurte: Blir jeg sjaman etter en helg på kurs? Hmm, svarte jeg," man blir vel neppe sjaman etter ei helg." Kjapt kom neste spørsmål: Så hva skal til for at jeg skal bli sjaman? Jeg ble faktisk svar skyldig, så jeg ga henne i stedet en stor kopp kokvarm chagate. Hun takket, og da det ikke kom noe mer fornuftig ut av meg, så forsvant hun. Jeg ble faktisk litt overrasket. Damen hadde absolutt et poeng! Hva skal til for at man blir sjaman? I dagens Norge er det faktisk fullt mulig å våkne en morgen og erklære: Jeg er sjaman! Sjaman er ingen beskyttet tittel, så det er faktisk fullt mulig. Men hvorvidt du blir trodd, har den tillit, autoritet og kompetanse som følger med tittelen, en helt annen sak. I et urfolksamfunn ville en slik frimodighet være direkte uhørt, om ikke skammelig.

Sjamanveien
I samisk sammenheng så var det vanlig å arve sjamantittelen. Ikke nødvendigvis fra foreldre til barn, men også fra en onkel eller bestefar. Men også de som ikke hadde sjamantradisjoner i familien kunne gå i opplæring hos en med mer erfaring. I dag er nok dessverre noe av sjamantradisjonene forsvunnet på grunn av misjonering og fornorskning. Likevel sitter mye igjen i den samiske folkesjelen. Det som er mest vanlig er at man lener seg litt tilbake og nikker litt forsiktig når noen i slekta begynner på sin sjamanvei. De fleste er litt skeptisk, og vil helst ikke snakke om det, til å begynne med. Men etter noen år så vil man anerkjenne sin slektning som helbreder. Og til slutt skryte av han/henne. Så fremst at det er fortjent, selvfølgelig.
Både i samisk og norsk sammenheng så er det vanlig å begynne sin karriere med å delta på sjamankurs. Men det holder ikke å bare delta på kurs og regne med at man er utlært. Man må nok gjøre en del "sjølstudier" også. Som helbreding, husrens og ikke minst bli kjent med seg sjøl og med naturens krefter. Man må altså ut og oppsøke mennesker som trenger hjelp, og ikke minst ta seg tid til å være alene i naturen. I tillegg gå noen runder med seg sjøl, for å lære seg sjøl å kjenne. Vite om sine behov, svake og sterke sider og eventuelle problem. Det er på dette punktet vi ser forskjell på de som virkelig har en gave, og de som kun vil ha dette som hobby. 

Hvorfor?
Et av de mest vesentlige punktene er agenda. Hvorfor ønsker man egentlig å starte på sjamanveien? Et ønske om å bli elsket og respektert? Et ønske om å hjelpe sine medmennesker?
Mange samiske sjamaner ønsker å drive med sjamanisme av kulturelle hensyn.  Altså å revitalisere sjamankulturen som vi en gang i tiden var så berømt for. Det innebærer veldig mye medmenneskelighet og kjærlighet, siden det er sentralt i samisk kultur. På dette punktet vil jeg fremme en påstand: Sjamanisme har også vært en del av norsk kultur! Først hadde vi seidmenn i norrøne tid. Deretter har det til alle tider vært meget dyktige helbredere i mange småbygder rundt omkring i landet. Snåsamannen er jo et stjerneeksempel. Men i veldig mange nord-norske småbygder har det vært en sammenblanding av samer og nordmenn. Ut fra det dukket det også opp lesere og helbredere.
Konklusjonen er at også etnisk norske sjamaner kan motiveres av kulturhistorien. Skjønt enhver kultur er dynamisk, og vi må jo utvikle oss.  Så at noen starter med å utvikle en ny form for norsk sjamankultur, som kan være inspirert av både samisk, indiansk og sibirsk sjamankultur, er det absolutt ikke noe galt i det. Langt ifra! Vi lever jo i en globalisert verden og kan hente inspirasjon hvor som helst på kloden.

The Elders
På sin sjamanvei så er man avhengig av de eldste. Altså noen gamle kloke mennesker i slekta man kan rådføre seg med ved behov. Det hender at Beate, samboeren min, sier jeg er en gammel tøv, så da trenger jeg vel ikke flere gamlinger å snakke med. På en måte har ho rett. Man trenger ikke være gammel for å ha kunnskap. Og i dagens samfunn finner man kunnskapen også utenfor slekta. Skjønt jeg for min del er så heldig å ha en stor slekt med helt forskjellig type kunnskap. Men hva har en sjaman behov for å snakke med andre om? Det kan være så mangt, om kulturhistorie, om lokal bygdekunnskap og om naturen. Men det største behovet er faktisk etiske dilemmaer. Og da er det flott med noen kloke mennesker, som ikke er redd for å si sin mening. Det er jeg glad for.

Statsautorisert fylkessjaman...
Men tilbake til dama fra alternativmessa: Hva skal til for at man blir sjaman? Bør man lage en slags godkjenningsordning for å få bruke tittelen? Eller la "markedet" avgjøre hvem som har tillit og troverdighet? På en måte så hadde det nok vært greit at sjamantittelen var litt beskyttet, slik at ikke hvermansen kunne (mis)bruke den. Men når det er sagt så har vi da virkelig nok av regler, reguleringer og forordninger i dagens Norge.
Vil det i fremtiden være mulig å lage en slags standardisert sjamanutdanning, med en teoretisk del og en praktisk del. Den teoretiske delen kan jo inneholde en del psykologi, kulturforståelse og kanskje litt religionsfag. Den praktiske delen må jo først og fremst handle om meditasjon, og deretter det å utvikle sine evner. Med avsluttende eksamener, og praksisperiode som healer og samtalepartner på et sykehus.
Ja, hvorfor skulle ikke sjamanfaget ha like tøffe krav som for eksempel teologistudium eller sykepleierstudium?
Ville det ikke samtidig vært naturlig å opprette stillinger som sykehussjaman, fylkessjaman og kanskje bysjaman? På landsbasis kunne vi til og med hatt en rikssjaman. Og i tillegg hatt privatpraktiserende sjamaner rundt omkring. Der de offentlige stillingene skulle avlønnes av staten. På samme vis som man ansetter prester eller andre offentlige tjenestemenn.
Når er tiden moden for det?

Kurs
I løpet av 2016 blir jeg å holde en del kurs i sjamanisme. Her kan du lese mer om kursene



3 kommentarer:

  1. Og, kan alle bli sjaman? Er det krav om typer kunnskap og egenskaper, ferdigheter etc...?

    SvarSlett
  2. You can not call a healer to be a Shaman! Shaman is different than healers. Healers you find them all over and they are “millions” of them and they call themselves Shamans .. it is not right!
    There are many kinds of healers on that level … but they are not Shamans.
    Either you are born to be a Shaman or you can be trained up to be a Shaman … but children who are trained up to be Shamans can not be real master Shamans as they can not get to the level of Shaman abilities as they only were trained up to certain level. Only child who is born to be a Shaman gets the level of the master Shaman .. if only the child has/had inherit these abilities from their ancestors … and if they only make it all the way to the level of master Shamans level during their training and education. Many children who were born to be Shamans failed during their education and didn’t make it all the way .. out of 20 of these children only one! or maximum 2 make it all the way as it is very, very difficult and painful to make it all the way.
    Many new age people are abusing the Shaman title. You shall learn many songs to many different ceremonies, and sacrifice ceremonies (also many different kinds of ceremonies!!) .. you can not learn these in a weekend course or several months course … it takes many, many years! As the moves and steps during these many different ceremonies you have to remember and combinations of songs …
    You see my friend, Shamans have different work than the level of healers .. beside their task of healing …
    hivshu

    SvarSlett
  3. Kjempebra svar! Det er tydelig å se at du har urfolksbakgrunn! Du har selvfølgelig helt rett. Begrepet sjaman er litt forslitt, og på samisk sier vi Noaide. For meg blir det mer spesifikt.
    Men som det går fram i artikkelen så er det i dagens Norge ingen spesifikke retningslinjer eller bestemmelser som bestemmer hvem som kan kalle seg for sjaman. Resten blir bare synsing.

    SvarSlett