søndag 29. mai 2016

Det absolutte mareritt!


 Det absolutte mareritt
Jeg hadde akkurat begynt å rydde kontoret, med tanke på flyttesjauen vi hadde foran oss. Beate kom inn, med en gråtende toåring i armene. "Raija har drukket bremseveske!" Først skjønte jeg ingenting. Men så forsto jeg at hun måtte ha funnet noe, etter at vi luftet bremsene på bilen i går. Raija sa bare "au" og pekte på munnen. Jeg fant en lommelykt og lyste, men kunne ikke se noe sånn umiddelbart. "Drakk hun mye," spurte jeg. "Jeg vet ikke, men jeg så at hun satte flaska for munnen. Jeg ropte til henne og hun kastet flasken. Jeg aner ikke om hun drakk noe"  Jeg ringte Giftinformasjonen, og forklarte hva som hadde skjedd. "Bremseveske inneholder glykoletere, og bare 2 teskjeer kan være svært skadelig for et lite barn. Dere må få henne på et sykehus  innen 2 timer," sa damen i en formell tone. Jeg ble først litt satt ut, og ba henne forklare nærmere. Det gjorde hun. Mens hun forklarte begynte alvoret sakte å sige inn. Omsider forsto jeg. Bremsevæske er noe jævelskap som inneholder kjemikalier som er livsfarlig for vår søte lille datter! Jeg begynte å kaldsvette.
Jeg ringte sykehuset. Etter å ha blitt satt hit og dit, fikk jeg beskjed om å ringe fastlegen.
Jeg ringte fastlegen, og begynte å forklare. Etter et par setninger  avbrøt han meg og sa med myndig stemme: "Få ungen hit!"  
I Heimevernet, og da jeg jobbet som hundefører i den sivile redningstjenesten, lærte jeg at i stressede situasjoner er hovedsaken at man holder fokus og gjør det som er innøvd. Og ikke minst stenger ute personlige følelser. Jeg er ikke helt sikker på om jeg var så fokusert som jeg kanskje burde, det er vanskelig når det gjelder livet til sitt eget barn. Men etter en liten stund svingte vi inn på Helsesentret. På den turen ble nok noen fartsgrenser neglisjert.

Blålys
Legen sto i gangen og ventet på oss, dyttet til side noen pasienter som sto i veien, og fikk oss inn på kontoret. På bordet lå en legebok om akutte forgiftninger. Jeg grøsset. Etter et halvt minutt kom en dame inn og sa: "Nå er ambulansen her" Vi fulgte henne ut. Alle var tydeligvis godt orientert om saken, for den unge ambulanseføreren spurte straks:
 "Når skjedde det?"
"Jeg så ikke på klokka",
forklarte jeg.
Men hun var klar i hodet: "Sjekk telefonen din når du ringte"
Jeg løp til bilen, som sto feilparkert rett utenfor hovedinngangen, og hentet telefonen.  "Dæven, nesten 40 minutter!" utbrøt jeg fortvilet.  
Den unge jenta så på meg med et alvorlig blikk: "Vi tilkaller helikopter hvis vi ikke rekker det.  Helikopteret er godt utstyrt, de har til og med lege ombord." forklarte hun i en rolig tone.
De  4 jentene satte seg i bilen og startet. Raija fastspent på båra, Beate i stolen ved siden av, sjåføren og co-piloten framme.
 "En ting til" fortsatte hun. "Du må ikke legge deg på hjul etter ambulansen" sa hun bestemt. "Hæ, hva mener du? Jeg har da ikke tenkt å..."
 "Ok, flott," avbrøt hun. "Det har hendt flere ganger at folk har prøvd å følge ambulansen, og det er livsfarlig. Og i tillegg forstyrrer det oss. "
Jeg var rystet. Utrolig hva folk finner på.
Dermed kjørte de, med blålysene på. Jeg ble stående med Iskku-Mahtti i armene og lure på om dette var det siste jeg så til Raija Aliinna.

Beate forteller:
Det gikk unna, virkelig unna. Der det var veiarbeid ble vi bare vinket forbi hele køen. Men noen bilførere reagerte ikke da de plutselig hadde en ambulanse bak. Men den unge sjåføren nølte ikke med å bruke sirenen. Hun var virkelig dyktig. Da vi ankom akuttmottaket var det gått to under 2 timer siden Raija satte flasken for munnen. Det sto  2 leger og 4 syke/hjelpepleiere klare. Foran seg hadde de en tavle med instruks for behandling av forgiftninger. Legene undersøkte Raija. Det ble tatt prøver, og vi ble geleidet videre til barneavdelingen. Der ble det koplet slanger, kabler og apparater på lille Raija Aliinna. Det ble tatt flere prøver. Blodprøver og andre prøver. De undersøkte Raija igjen. De første resultatene kom. "Foreløpig kan vi ikke påvise noen forgiftning, men det er alt for tidlig til å si noe sikkert."

Fra bunnløs fortvilelse til forsiktig optimisme 
Jeg for min del kjørte til Tromsø sammen med Iskku-Mahtti. Denne gangen holdt vi fartsgrensene. Vi kom til barneavdelingen og fant en glad Raija, som hadde fått is og yoghurt.  Hun var koplet til masse apparater, noe jeg bare har sett på film. Nye prøver ble tatt, og nye resultater. Samme svar som tidligere: "Vi kan ikke påvise noen giftstoffer, men det er alt for tidlig å si noe."
Sånn gikk dagen og kvelden. Jeg skiftet mellom bunnløs fortvilelse og forsiktig optimisme hver gang nye resultater forelå. Da det var gått 12 timer ble vi innkalt til barnelegen. Hun utstrålte ro og optimisme . "Vi kan ikke påvise noe form for forgiftning. De endelige resultatene vil vi få i løpet av natta. Men dere kan dra hjem hvis dere ønsker" Jeg pustet lettet ut. Men hun fortsatte: "Følg med åndedrettet, og ha telefonen påslått. Vi ringer deg hvis de endelige resultatene skulle vise noe annet"
Ok, vi fikk dra heim. Alt var såre vel, lille Raija Aliinna sov med et rolig, jevnt åndedrett. Hun hadde tydeligvis ikke fått i seg noe bremsevæske. Der tror jeg vi kan takke  Beate, og hennes  lynraske reaksjon. Hun hadde brølt til henne, slik at Raija skvatt, og kastet flasken i fra seg.
 Vi kom heim utpå natta og bar ungene sovende i seng. De hadde sovnet nesten før vi forlot Tromsø. Telefonen lå på nattbordet, men vi hørte ikke noe mer. Da jeg endelig sovnet drømte jeg usammenhengende om etsende vesker, helikoptre og barna. 


Djevelens verk
Det første jeg gjorde neste morgen var å gå en runde rundt å sjekke huset, garasjen og hele gårdsplassen for farlige ting. I ungehøyde fant jeg white sprite, lakk, to flasker Jiff Universal, en tom flaske bremsevæske og en åpen sekk kunstgjødsel. Det ble straks ryddet vekk.
Noen ganger er jeg litt overtroisk. Jeg er fullstendig klar over det.  Men jeg sitter med en bestemt følelse at Raija har en gammel sjel og har kommet til denne verden for å ha pappa i opplæring. Denne gangen brukte hun drastiske virkemidler.  Nå blir det et helt annet regime når det gjelder omgang med farlige stoffer. Vaskemidler, løsemidler, tennvæske, ja til og med såpe blir heretter fjernet slik at ungene ikke kan nå det.
Jeg ringte til en kompis, en ekte mekaniker og fortalte om gårsdagen. Han sa bare at vi skulle være sjeleglad at det gikk så bra. "Bremsevæske er djevelens verk," forklarte han." Forresten brukte du hansker og vernebriller da dere luftet bremsene?"  
"Hm, det tenkte jeg ikke på" svarte jeg
"Det må du, dette svineriet kan også trekke gjennom huden og inn i blodbanen," sa han. "Prøv å ha noen dråper bremsevæske på lakken på bilen og se hva som skjer. Det tar  ikke lange stunden før lakken begynner å koke" Igjen begynte jeg å kaldsvette. Bremsevæske er virkelig djevelens verk.

Lær av mine feil
Denne gangen gikk det bra. Men ikke takket være egne rutiner. Jeg skriver dette for å advare alle andre. Lær av mine feil! Fjern alt som kan puttes i munnen, så fremst det ikke er mat. Barn har en lei tendens til å smake på alt mellom himmel og jord. Det har forresten dyr også. Ta deg en runde med jevne mellomrom rundt i huset, i bilen, i garagen og på gårdsplassen. Sjekk hva du har stående. Tenk at noen barn har utrolige fingerferdigheter til å åpne de merkeligste ting.
Følg også med i speilet når du kjører på landeveien. Ser du blålys så ikke få panikk. Hold hodet kaldt og gi ambulansen fri veg der det er mest høvelig. Tenk på at inni ambulansen kan det ligge noen som det haster veldig med. 

Helsevesenet
I media leser man ofte om legetabber, feilmedisinering og feildiagnostisering. Det stemmer helt sikkert. Men denne gangen vil jeg berømme Helsevesenet. Systemet fungerte utmerket. Det tar lang tid å kjøre fra Målselv til Tromsø. Spesielt på en fredag i sommerhalvåret. Men de unge jentene på ambulansen mestret oppgaven med glans. De gikk heller ikke av veien for å "irettesette" en gammel gubbe som meg.  Beredskapen på UNN var på topp. Barnelegene var proffe, men også medfølende. Syke-og hjelpepleierne visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss.
Samtidig må jeg tenke på da jeg og Iskku-Mahtti skulle en tur i restauranten. (Ja du leste riktig. Det er faktisk en utmerket restaurant på Universitetssykehuset Nord-Norge) Vi ble stående i hovedinngangen et øyeblikk. Der var det en evig strøm av pasienter som gikk inn og ut av sykehuset.  Jeg stilte meg ikke opp å telle, men jeg regner med at bare i løpet av et titalls minutter så passerer det nok over 100 mennesker inn og ut av sykehuset. På en enkelt dag blir det tusenvis. Alle har en historie, en sykdom, skade eller andre ærender på UNN. De fleste kommer fornøyde ut. 

4 kommentarer:

  1. Takk og lov for at det gikk så godt! Min eldste drakk vaskemiddel med salmiakk da han var liten, - det gikk også veldig godt til slutt! Men sånne sjokkerende opplevelser er ikke morsomme selv om man kan lære mye av dem. Hils masse til Beate! Masse klemmer! <3

    SvarSlett
  2. Wow, vilken Guds-välsignad lycka att det gick bra...

    SvarSlett
  3. Å, et sant mareritt! Så godt at det gikk bra. Takk for at du deler videre av den lærdommen Raija delte med deg <3 Klemmer til dere alle

    SvarSlett
  4. Flott skrevet, Ronald -:) Skremmende med slike farlige ting man ikke tenker over kan være farlig å innta. En annen ting mange glemmer er å LÅSE medisinskapet i huset- det er faktisk en grunn til at skapene har lås. De aller fleste har vel ikke medisinskap engang. Flott at det gikk bra med den lille og håper det går bra med dere alle.

    SvarSlett