torsdag 28. april 2016

Påske i Kautokeino




Endelig barnefri.
Jeg og Beate hadde omsider barnefri og bestemte oss for å dra på Alfreds Kro. Tenåringen gikk med på å passe ungene, etter at det ble nevt at vi muligens hadde gjemt masse godter i campingvogna, og at det var fri bruk av internett akkurat i dag...
Jeg betalte billett, vi fant et greit bord ganske nært scenen, og fikk noe i glasset. Endelig skulle vi få oppleve det som vi "gamlinger" vil betegne som påskens høydepunkt, nemlig konsert med gruppa Ivnniiguinn, på Alfreds Kro. På slutten av 1970-tallet og utover 1980-tallet var gruppa en av de mest populære ikke bare i Kautokeino, men i hele Sápmi.  Musikken var rocket og tekstene var relatert til naturen, til den samiske oppvåkningen og selvfølgelig en god del kjærlighet, siden låtskriverne var veldig unge den gangen. Vokalisten i gruppa kjenner vi godt fra Isogaisa. Han heter Ingor Antte Ailu Gaup, eller bare Ailloš. En annen kjendis er Roger Ludviksen, som blant annet har spilt mye sammen med Mari Boine. 


En samisk hovedstad.
Praten gikk livlig rundt bordet, mens vi ventet på at gruppa skulle entre scenen.  Flere og flere kjente dukket opp, samtlige nydelig koftekledt.  De fleste hadde Kautokeino-kofte, så undertegnede skilte seg faktisk litt ut i kofta fra Sør-Troms. Samene fra Kautokeino er alltid pinlig høflig mot oss fra kysten, som har mistet språket. Så de snakker norsk, slik at alle forstår. Her vil jeg opplyse at dagligtalen i Kautokeino er faktisk samisk. Det snakkes samisk heime hos folk, på pub, på REMA, ja til og med i banken. Nylig gjorde formannskapet i  Kautokeino et vedtak om at  i kommunestyret måtte de folkevalgte enten beherske samisk, eller melde seg på samisk språkkurs. Et vedtak som innbyggerne bifalte. Men til meg snakker de altså norsk.

Plutselig sto en ung mann i foran bordet. Han sa ingenting, bare sto der. Jeg er ingen kofteekspert, men jeg syntes kofta ligna på Tana-kofta. Vi kikket litt på han, uten at noen helt skjønte hva han ville. Lenge sto han der og bare kikket litt på oss. Fyren virket seriøs og ordentlig i sin fremferd, så ingen tenkte på å jage han bort. Forøvrig noe som ville vært uhørt. I Kautokeino jager man ikke bort folk fra bordet, så lenge de ikke lager bråk. Helt diskret spurte jeg om noen kjente han, men alle ristet på hodet. "Jaja, la han bare stå der," tenkte jeg, mens jeg skravlet videre med de andre. 

Bures Ronald!
Plutselig strakte han fram handa til meg og sa "bures Ronald" Da svarer man høflig "bures" og det gjorde jeg. Han presenterte seg og fortalte han kom fra Nuorgam, en liten plass på finsk side, i nærheten av Tana. "Åja, da kan du ikke norsk?" spurte jeg.  Han ristet på hodet. Han fortalte at han var samisklærer, og begynte å spørre litt om Isogaisa. Jeg fortalte, og forklarte. Han stilte flere spørsmål, om barna og om chaga. Jeg forklarte. Det var da jeg oppdaga det: Jeg snakket samisk!!! Jeg som er helt sikker på at jeg ikke kan samisk... Riktignok hjalp han meg da jeg manglet ord, men det rare var at han bare minnet meg på ord og vendinger jeg allerede kunne. Da han var fornøyd, takket han høflig og tok farvel. Fremdeles på samisk.  Han gikk til et annet bord og satte seg. Jeg så faktisk ikke mere til han den kvelden. 

Forundring
Jeg ble sittende en stund, helt forundret. Hva skjedde egentlig? Og hvorfor? Hva gikk dette ut på? En tyveåring som på noen minutter henter et språk fra de innerste kroker i hodet mitt. Han fant ord, bøyninger og uttrykk, som jeg ikke en gang visste at jeg kunne. Deretter takker han høflig og forsvinner. Det falt meg ikke en gang inn å spandere øl på han. Skjønt jeg tviler egentlig for at han hadde takket ja. Det rare var at ingen andre rundt bordet så ut til å reagere. Hvis de i hele tatt la merke til noe.
Påsken i Kautokeino er fantastisk. Masse arrangementer, konserter og ikke minst kjentfolk. Kjentfolk fra hele Sápmi. Vakre folkedrakter, reinkappkjøring, middager og besøk. Og som nevnt konserten med gruppa Ivnniiguinn. Den ble fantastisk. Jeg og Beate danset flere ganger, selv om jeg er en knehøne på dansegulvet. 

Avgjørelsens time
Det var da vi kjørte heim gjennom Finland at jeg begynte å tenke gjennom dette. Ungene hadde sovnet og Beate satt og leste Allers. Når man kjører med campingvogn kan man ikke ha det så travelt, så jeg fikk god tid til å tenke. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva dette gikk ut på. Hvorfor skjedde egentlig dette? Jeg kan også si med sikkerhet at det var disse minuttene på Alfreds Kro, som ble påskens sterkeste inntrykk.
Men det var da jeg bestemte meg. Vi flytter til Lavangen! Vekk fra Målselv. Vi takker ja til barnehageplassene som vi ble tilbudt.  Begge ungene skal gå i den samiske barnehagen i Lavangen. Og ikke minst: Vi skal studere samisk. Språksenteret i Lavangen har i samarbeid med Universitetet i Tromsø, et ganske bra studium som begynner på scratch. Kurset går over hele vinteren. Vi leier et hus, og vi melder flytting. Jeg har bestemt meg.

Vel, det er jo en fordel at Beate, min samboer også bestemmer seg. Så jeg satt en stund og vurderte hvordan jeg skulle overtale henne.  Fra Karesuando til Kilpisjärvi er det vel 10 mil med rett strekning. Helt perfekt.  Jeg bestemte meg for å ta meg god tid til å legge fram saken. Det er avgjørende at alle detaljene kommer fram, i en så viktig sak. Ungene sov fremdeles, så jeg begynte forsiktig med å forklare hvor viktig det var å ivareta språk og kultur, da vi passerte kafeen i Karesuando. Jeg fortsatte med å fortelle om barnehagen og studiet på språksentret i Lavangen.  Jeg trakk pusten og begynte å forklare at jobbmessig så hadde det også vært en fordel, siden Isogaisa foregår i Lavangen. Men før vi hadde forlatt 60-sonen og gatelysene i utkanten av Karesuando avbrøt hun meg:
"Trudde aldri du skulle få ut fingern. Jeg er også lei av å bo i den snyhålla Fagerfjell"

Det ble helt stille i bilen.
"Du mener altså?" spurte jeg forsiktig...
"Ja, din tosk, vi flytter. Skulle gjort det for lenge siden!" la hun til.
Så fortsatte hun å lese Allers.
Har dem internett der?
kom det fra tenåringen i baksetet. Deretter ble det stille i bilen nesten til vi kom til Kilpis.

Fornorskningsprosessen fullstendig mislykket
Avgjørelsen ble tatt. Vi flytter til Loabaga Suohkan/Lavangen Kommune.  Jeg skriver denne bloggen, for at vi ikke skal ombestemme oss. Takk til en tyveåring fra Nuorgam. Neste gang skal jeg huske å spandere pils.
Og til den det måtte gjelde: Den ideen med å fornorske meg og min familie begynner å virke mer og mer håpløs. Skjønner ikke hva dere tenkte på.  Jeg kommer likevel aldri til å bli et standard norsk A4 menneske, som retter seg etter pålegg fra myndighetene....




3 kommentarer:

  1. :-) Så fint du forteller ... Så arti att dere skal flytte til Nydelige Lavangen... der min slekt kommer i fra ..og der har jeg Mor og Far og søsken bor..Ønsker dere velkommen til Lavangen :-) <3

    SvarSlett
  2. glad og stolt på deres vegner <3 Gleder meg til å treffe dere igjen <3 Bestefar hilser ;)

    SvarSlett
  3. Hei, først takk for alle de artige og spennende fortellingene du forteller! Har vært i Lavangen, fint der :-) Lykke til hele familien :-) Hurra for Chaga ! <3

    SvarSlett