Sel al la Greenpeace

Dette er en morsom og litt tragikomisk historie jeg hørte en gang på 1990 tallet. Det er mulig at hukommelsen min ikke er helt perfekt, men historien er i hvert fall sann. Av naturlige årsaker ble den ikke offentliggjort, men det ble likevel stående en notis om tildragelsen i en lokalavis, på Island. 

Dyret fra havet

Et dyr fra havet hadde forvillet seg inn i en av dikene utenfor Amsterdam i Nederland. Dyret hadde funnet veien inn i diken, men fant dessverre ikke veien ut. Der ble dyret svømmende rundt, mer og mer avkreftet, helt til noen studenter tilfeldigvis kom over det. De var usikker på hva de hadde funnet, så de gjorde det eneste riktige, de kontaktet politiet. Politiet kom, men de var også litt usikker. Dyret var tydeligvis avkreftet og skadet. Etter en kort diskusjon kom politimennene fram til at det måtte være en sel, og at de måtte ringe etter en veterinær. Veterinæren kom, og etter hvert en marinbiolog. Det ble konstatert at dyret var av arten Grønlandssel, og at den var underernært. Normalt skal grønlandsselen ha et nokså tykt spekklag, men denne hadde nesten ingenting igjen av spekket sitt. "Det finnes millioner av grønlandssel litt lenger nord, så det er likegreit at vi avliver stakkaren. Han er likevel kommet helt på vidvanke," bemerket marinbiologen tørt.  Da våknet en av studentene som hadde funnet selen. Han var jo medlem av Greenpeace, så han kontaktet straks hovedkontoret i Nederland. Da begynte ting å skje. Dette var jo akkurat da selfangststriden var på sitt verste, i Norge. Så her skulle det ikke avlives noe sel, nei langt i fra. Greenpeace har ubegrensede ressurser, så ved hjelp av veterinærer og annen tung fagkunnskap bestemte de seg for å få  selen på luffene igjen. De fikk behandlet skadene, og fôret den med fersk, levende fisk, importert fra nordområdene. 

Brigitte

Selen, som var et hunkjønn, fikk navnet Brigitte, oppkalt etter den franske filmstjernen Brigitte Bardot. Hun var som kjent en av kjendisene som strevde mest med å ødelegge for norsk selfangst.
Brigitte ble mer og mer tam, samtidig som hun fikk bedre og bedre appetitt. Greenpeace filmet og fotograferte den, veide den hver dag, målte spekklaget og behørig noterte de verdiene. De kontaktet et filmselskap, og ved hjelp av noen bunker grønne sedler gikk filmselskapet med på å lage en film om "gjenopplivingen"  Planen var å sette Brigitte ut i havet igjen, når hun var sterk nok til det. Hvilken ubetinget seier for selfangstmotstanderne!

En dag kunne Marinbiologen, til Greenpeace sin irritasjon meddele, at det ville være utrolig dumt å bare slippe selen ut igjen. Grønlandsseler hører ikke til i havområdet utenfor Nederland.  Den vil antakeligvis forville seg inn i dikene igjen, og der dø av forurensing og matmangel. Så de måtte finne på noe bedre. Etter litt diskusjon ble det avgjort at selen skulle fraktes til Island. Der hadde den gode muligheter til å overleve, og ikke minst treffe flere av sine artsfrender. Greenpeace har som sagt uante ressurser, så de fikk ordnet transport av Brigitte til Island. Med godkjenning fra både nederlandske og islandske myndigheter. Transport av levende havpattedyr over store avstander krever som kjent enorme ressurser. Tillatelse til innførsel av levende dyr er også kompliserte greier. Men det er utrolig hva man kan oppnå med grønne sedler og rette kontakter.

Tilbake til naturen

Tidlig en høstmorgen skulle Brigitte sjøsettes. Etter en lang og strevsom ferd med eget spesialfly til Keflavik, så fikk de endelig fraktet Brigitte til en stille fjord på Island. De hadde leid en diger firehjulstrekker med tilhenger, for anledningen. Oppi hengeren lå det en gummiflåte. Det var en slags vei til fjorden, men en nokså dårlig vei, siden det var bare en eneste gård med to innbyggere der. En fiskerbonde med båt, naust, våningshus og en liten fjøs.  Forsiktig la de Brigitte i gummibåten, bar både henne og båten ned til fjæra, og fikk etter hvert satt båten på vannet. De hadde dekket henne til slik at hun ikke hoppet uti før filmfolkene var klare. De rodde henne utover, siden en påhengsmotor muligens ville skremme henne. Som en siste farvel så hadde folkene fra Greenpeace med seg en svær bøtte med fisk, som de hadde fått tak i, fra en lokal fisker. De mente det kunne være greit at Brigitte hadde litt "startkapital" før hun la ut på nye eventyr. Brigitte som hadde etter hvert vent seg til å spise død fisk, glefset fornøyd i seg hele bøtta. Da de var midtfjords ble hun forsiktig hjulpet over bord, og med et fornøyd plask med baksveivene svømte hun sin vei. Filmfolkene, som var med,  var henrykte over at de fikk så gode bilder. Brigitte hadde jo nærmest vinket farvel til sine hjelpere. Dette kunne nok bli en god film som trakk masse seere. Kameraet fulgte Brigitte der hun til deres forundring la kursen rett mot land igjen. Hun kravlet seg opp på en strand, like nedenfor huset til de, som nevnt, to eneste innbyggerne i mils omkrets. Der la Brigitte seg fornøyd til å hvile. Hun hadde jo stappet i seg en diger bøtte med fisk. Kameraet zoomet inn selen der den koste seg i morgensolen, mens den døsig klødde seg med sveivene. De hadde planlagt at de skulle følge Brigitte så lenge som mulig, for å se hvordan hun tilpasset seg sitt nye miljø. Dessverre hadde ingen av dem tenkt på at Brigitte ikke lenger var redd mennesker, hun så derimot på mennesker som noe trygt, som forsynte henne med mat. Så stranden like nedenfor huset var utmerket for en middagskvil.

Plutselig smalt det fra huset! Selen rykket til og ble liggende urørlig! Hva i helv... !! 

Kjeppjaget

Samtlige hev seg på årene og fossrodde mot land. Mens de rodde kom det en gammel mann ut av huset med en kniv og en bøtte i handa. Fornøyd ga gamlingen seg til å flå selen, mens han fikk tappet  litt selblod i bøtta. Kona kom også etter hvert og hjalp til. Da de omsider kom i land satt kona og vasket skinnet i sjøvatn, mens mannen fordelte kjøttet oppi noen baljer som kona hadde hentet. Hvitglødende av raseri spurte de gubben hva i helv.. han trodde at han holdte på med? Forundret så han på dem. Kona stoppet å vaske, mens hun også gløttet overrasket på gjenget som kom i land. Orange overlevingsdrakter, filmkameraer, og ikke minst en gummiflåte som antakeligvis kostet mye mer enn både huset og fjøsen deres til sammen. Gubben skjønte først ikke hva som var problemet. De fikk forklart han på en blanding av engelsk, tysk, nederlandsk og islandsk at dette var en sel de hadde reddet og satt i vannet her. Gubben trakk på skuldrene. Han hadde sett dem utpå fjorden, men han hadde ikke sett at de hadde noen sel med seg. Men det hjalp ikke. De kalte han selmorder og det som verre var, mens de rasende stirret på skinnet til Brigitte, som lå å duppet i vannet.  Men nå våknet kona. Hun kom mot den med en rekvedstokk i handa:  For det første," sa hun på utmerket engelsk," så har mannen min jakttillatelse for seljakt her i fjorden. For det andre, så har han også våpentillatelse, og for det tredje så har selen deres sjøl funnet veien hit til vår strand." Hun la vekt på "vår strand" mens hun hyttet med stokken.  Langsomt gikk det opp for dem at seljakt var vanlig på Island, og ingen kunne nekte gubben å skyte "deres" sel. Samtidig skjønte de at her gjaldt Islands lover, og at de faktisk befant seg på ekteparets egen eiendom. 

 "Dette har ikke skjedd!"

Uten ett ord vasset de tilbake til gummibåten og rodde vekk. Deretter dro de straks til Keflavik, for å vente på første fly, snarest mulig vekk fra Island. Det kunne enda bli en fin historie ut av dette, så fremst den ble presentert på riktig vis. Men på flyplassen bestemte en av filmfolkene seg for å korte ventetiden med et par halvlitere i puben. Siden det enda var tidlig formiddag og ingen folk i puben, så han kom i snakk med den unge dama som jobba der. Etter et par glass plumpet han likegodt ut med hele historien. Jenta bare lyttet medfølende, og spurte interessert om detaljene. Mannen fortalte.  At hun delte seng med en journalist kunne selvfølgelig ikke den fortvilte mannen lukte. Noen dager etter sto hele historien i en Islandsk avis. Med bilde av det eldre ekteparet. Nå var hele opplegget spolert! Greenpeace kunne ikke annet enn å benekte et hvert kjennskap til selen Brigitte. Det kunne jo bli ramaskrik i hele Sentral-Europa hvis det ble kjent at de hadde vært så tankeløse å overlate et forsvarsløst dyr til slike grådige selmordere.  Samtlige av de involverte fikk munnkurv, og alt filmmaterialet ble uredigert stuet vekk på et lager, og glemt. Deretter ble det erklært at det hadde aldri eksistert noen sel ved navn Brigitte. 

Biff a la Greenpeace

Den kvelden satt den gamle mannen og kona og koste seg med fersk selbiff til middag. Selbiff med løk, salt, pepper og litt rosemarin. Til kjøttet hadde de kålrotstuing og potet fra egen hage. I glassene hadde de en frisk rødvin, laget av rødbeter. Også fra egen hage. Begge var enige om at selkjøtt a la Greenpeace smakte utmerket. Selen hadde jo blitt fôret godt.
 Skinnet fikk de etter hvert beredt. Det ble lagt i sofaen, der gubben likte å kvile middag.