Et liv i glede!

              Tilbake til nettbutikk

Telefon i skogen

For et par måneder siden ringte plutselig telefonen. Jeg var midt i skogen for å leite chaga, hadde egentlig ikke særlig lyst til å snakke. Men jeg svarte no så høflig jeg kunne. Det visste seg å være en dame rundt 50 fra Trøndelag. Hun hadde vært plaga med ME siden hun var tenåring. Og for noen år siden så fikk hun hjerneslag og mista taleevnen. Hun hadde kommet seg etter slaget, men hadde fremdeles ME. Hun fortalte at hun var slapp og utslått, sover hele dagen, og har ikke noe liv. Bare ligger på sofaen hele dagen. For et liv. Hun lurte på om chaga kanskje kunne hjelpe. 

Legg om livet
Det var en solrik dag, så jeg fant meg en fin plass å sitte, og jeg tok meg tid til å snakke med kvinnen.  Jeg forklarte om chagaens fantastiske virkning, men jeg tok meg også tid til å forklare at alt vi foretar oss vil påvirke helsa. Kort sagt alt vi spiser, alt vi drikker, alt vi gjør, og alt vi tenker på. Så hvorfor ikke bare ta han helt ut og leve et liv med steinalderkost, mye frisk luft og mye positive tanker i hodet. Poenget mitt var at mennesker har vandret rundt i jungelen i 2,5 millioner år, og er derfor genetisk tilpasset det livet. Altså det man finner i dagligvarebutikker er ikke plassert der for at vi skal holde oss frisk. Mesteparten er lagt ut for at de skal selge mest mulig. Dette var et oppegående menneske, så hun skjønte raskt hva jeg mente. Sofa og TV var heller ikke oppfunnet på den tiden.  Vi småpratet en stund og jeg anbefalte boka Steinalderkost før vi avslutta samtalen. 

Det utrolige

Her om dagen ringte damen igjen. Jeg hørte med en gang at det var et helt annet menneske som ringte denne gangen.
Hun begynte med: "Æ sku no bare ring for å takke dæ. Du aner ikke hva som har skjedd" la hun til. "Hæ" Jeg skjønte ikke først hva hun mente, og ba henne forklare nærmere.
"Æ gjorde som du sa, æ kutta ut kaker, is, godter og ikke minst cola, og gått helt over til steinalderkost"
Jah", svarte jeg.

"Jeg baker steinalderbrød, jeg spiser masse grønnsaker, frisk frukt, og til hvert måltid spiser jeg fisk, kjøtt eller egg. Jeg er blitt en kløpper til å lage salater og ikke minst mos av rotgrønnsaker. Jeg er som sagt helt slutta med kaker, sukker og brus".

"Og det fungere?" spurte jeg.
Javisst! Det er helt utrolig! Jeg føler meg mye bedre. Jeg våkner om morgenen lys våken, og klarer å holde det gående hele dagen. Og når det blir kveld er jeg faktisk helt naturlig trøtt, slik at jeg sover godt hele natta! Tidligere var jeg som en zombie til langt utpå ettermiddagen, jeg våknet ikke før det ble kveld, og man normalt skulle legge seg.

"Det var ikke verst," mente jeg.
"Nei, det er helt fantastisk," avbrøt hun. "Jeg er blitt mer sosial, og mye bedre humør. Jeg har til og med sluttet med smertestillende!"

Tilbakefall
"Men  her om dagen fikk jeg et slags tilbakefall, og drakk både brus, og spiste masse kaker. Det rare er at etter noen timer var jeg tilbake der jeg var før. Trøtt, utslått, smerter i musklene og ikke minst rot med nattesøvnen. Samtidig ble jeg fri for chaga. Trur det var det som gjorde utslaget. Så jeg ringer for å bestille mer chaga," sa hun.
"Ja det kan jeg ordne" forklarte jeg.
"Kjempeflott! Æ e så glad for at æ har funne både dæ og chagaen, Ronald!"

"Øh, tusen takk," fikk jeg stammet fram før den energiske damen avsluttet samtalen. 

Påske i Kautokeino

Tilbake til nettbutikk

Endelig barnefri.
Jeg og Beate hadde omsider barnefri og bestemte oss for å dra på Alfreds Kro. Tenåringen gikk med på å passe ungene, etter at det ble nevt at vi muligens hadde gjemt masse godter i campingvogna, og at det var fri bruk av internett akkurat i dag...
Jeg betalte billett, vi fant et greit bord ganske nært scenen, og fikk noe i glasset. Endelig skulle vi få oppleve det som vi "gamlinger" vil betegne som påskens høydepunkt, nemlig konsert med gruppa Ivnniiguinn, på Alfreds Kro. På slutten av 1970-tallet og utover 1980-tallet var gruppa en av de mest populære ikke bare i Kautokeino, men i hele Sápmi.  Musikken var rocket og tekstene var relatert til naturen, til den samiske oppvåkningen og selvfølgelig en god del kjærlighet, siden låtskriverne var veldig unge den gangen. Vokalisten i gruppa kjenner vi godt fra Isogaisa. Han heter Ingor Antte Ailu Gaup, eller bare Ailloš. En annen kjendis er Roger Ludviksen, som blant annet har spilt mye sammen med Mari Boine. 

En samisk hovedstad.

Praten gikk livlig rundt bordet, mens vi ventet på at gruppa skulle entre scenen.  Flere og flere kjente dukket opp, samtlige nydelig koftekledt.  De fleste hadde Kautokeino-kofte, så undertegnede skilte seg faktisk litt ut i kofta fra Sør-Troms. Samene fra Kautokeino er alltid pinlig høflig mot oss fra kysten, som har mistet språket. Så de snakker norsk, slik at alle forstår. Her vil jeg opplyse at dagligtalen i Kautokeino er faktisk samisk. Det snakkes samisk heime hos folk, på pub, på REMA, ja til og med i banken. Nylig gjorde formannskapet i  Kautokeino et vedtak om at  i kommunestyret måtte de folkevalgte enten beherske samisk, eller melde seg på samisk språkkurs. Et vedtak som innbyggerne bifalte. Men til meg snakker de altså norsk.

Plutselig sto en ung mann i foran bordet. Han sa ingenting, bare sto der. Jeg er ingen kofteekspert, men jeg syntes kofta ligna på Tana-kofta. Vi kikket litt på han, uten at noen helt skjønte hva han ville. Lenge sto han der og bare kikket litt på oss. Fyren virket seriøs og ordentlig i sin fremferd, så ingen tenkte på å jage han bort. Forøvrig noe som ville vært uhørt. I Kautokeino jager man ikke bort folk fra bordet, så lenge de ikke lager bråk. Helt diskret spurte jeg om noen kjente han, men alle ristet på hodet. "Jaja, la han bare stå der," tenkte jeg, mens jeg skravlet videre med de andre. 

Bures Ronald!
Plutselig strakte han fram handa til meg og sa "bures Ronald" Da svarer man høflig "bures" og det gjorde jeg. Han presenterte seg og fortalte han kom fra Nuorgam, en liten plass på finsk side, i nærheten av Tana. "Åja, da kan du ikke norsk?" spurte jeg.  Han ristet på hodet. Han fortalte at han var samisklærer, og begynte å spørre litt om Isogaisa. Jeg fortalte, og forklarte. Han stilte flere spørsmål, om barna og om chaga. Jeg forklarte. Det var da jeg oppdaga det: Jeg snakket samisk!!! Jeg som er helt sikker på at jeg ikke kan samisk... Riktignok hjalp han meg da jeg manglet ord, men det rare var at han bare minnet meg på ord og vendinger jeg allerede kunne. Da han var fornøyd, takket han høflig og tok farvel. Fremdeles på samisk.  Han gikk til et annet bord og satte seg. Jeg så faktisk ikke mere til han den kvelden. 

Forundring

Jeg ble sittende en stund, helt forundret. Hva skjedde egentlig? Og hvorfor? Hva gikk dette ut på? En tyveåring som på noen minutter henter et språk fra de innerste kroker i hodet mitt. Han fant ord, bøyninger og uttrykk, som jeg ikke en gang visste at jeg kunne. Deretter takker han høflig og forsvinner. Det falt meg ikke en gang inn å spandere øl på han. Skjønt jeg tviler egentlig for at han hadde takket ja. Det rare var at ingen andre rundt bordet så ut til å reagere. Hvis de i hele tatt la merke til noe.

Påsken i Kautokeino er fantastisk. Masse arrangementer, konserter og ikke minst kjentfolk. Kjentfolk fra hele Sápmi. Vakre folkedrakter, reinkappkjøring, middager og besøk. Og som nevnt konserten med gruppa Ivnniiguinn. Den ble fantastisk. Jeg og Beate danset flere ganger, selv om jeg er en knehøne på dansegulvet. 

Avgjørelsens time

Det var da vi kjørte heim gjennom Finland at jeg begynte å tenke gjennom dette. Ungene hadde sovnet og Beate satt og leste Allers. Når man kjører med campingvogn kan man ikke ha det så travelt, så jeg fikk god tid til å tenke. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva dette gikk ut på. Hvorfor skjedde egentlig dette? Jeg kan også si med sikkerhet at det var disse minuttene på Alfreds Kro, som ble påskens sterkeste inntrykk.
Men det var da jeg bestemte meg. Vi flytter til Lavangen! Vekk fra Målselv. Vi takker ja til barnehageplassene som vi ble tilbudt.  Begge ungene skal gå i den samiske barnehagen i Lavangen. Og ikke minst: Vi skal studere samisk. Språksenteret i Lavangen har i samarbeid med Universitetet i Tromsø, et ganske bra studium som begynner på scratch. Kurset går over hele vinteren. Vi leier et hus, og vi melder flytting. Jeg har bestemt meg.

Vel, det er jo en fordel at Beate, min samboer også bestemmer seg. Så jeg satt en stund og vurderte hvordan jeg skulle overtale henne.  Fra Karesuando til Kilpisjärvi er det vel 10 mil med rett strekning. Helt perfekt.  Jeg bestemte meg for å ta meg god tid til å legge fram saken. Det er avgjørende at alle detaljene kommer fram, i en så viktig sak. Ungene sov fremdeles, så jeg begynte forsiktig med å forklare hvor viktig det var å ivareta språk og kultur, da vi passerte kafeen i Karesuando. Jeg fortsatte med å fortelle om barnehagen og studiet på språksentret i Lavangen.  Jeg trakk pusten og begynte å forklare at jobbmessig så hadde det også vært en fordel, siden Isogaisa foregår i Lavangen. Men før vi hadde forlatt 60-sonen og gatelysene i utkanten av Karesuando avbrøt hun meg:
"Trudde aldri du skulle få ut fingern. Jeg er også lei av å bo i den snyhålla Fagerfjell"
Det ble helt stille i bilen.
"Du mener altså?" spurte jeg forsiktig...
"Ja, din tosk, vi flytter. Skulle gjort det for lenge siden!" la hun til.
Så fortsatte hun å lese Allers.
Har dem internett der? kom det fra tenåringen i baksetet. Deretter ble det stille i bilen nesten til vi kom til Kilpis.

Fornorskningsprosessen fullstendig mislykket

Avgjørelsen ble tatt. Vi flytter til Loabaga Suohkan/Lavangen Kommune.  Jeg skriver denne bloggen, for at vi ikke skal ombestemme oss. Takk til en tyveåring fra Nuorgam. Neste gang skal jeg huske å spandere pils.

Og til den det måtte gjelde: Den ideen med å fornorske meg og min familie begynner å virke mer og mer håpløs. Skjønner ikke hva dere tenkte på.  Jeg kommer likevel aldri til å bli et standard norsk A4 menneske, som retter seg etter pålegg fra myndighetene....

Tilbake til nettbutikk 

Sel al la Greenpeace

Dette er en morsom og litt tragikomisk historie jeg hørte en gang på 1990 tallet. Det er mulig at hukommelsen min ikke er helt perfekt, men historien er i hvert fall sann. Av naturlige årsaker ble den ikke offentliggjort, men det ble likevel stående en notis om tildragelsen i en lokalavis, på Island. 

Dyret fra havet

Et dyr fra havet hadde forvillet seg inn i en av dikene utenfor Amsterdam i Nederland. Dyret hadde funnet veien inn i diken, men fant dessverre ikke veien ut. Der ble dyret svømmende rundt, mer og mer avkreftet, helt til noen studenter tilfeldigvis kom over det. De var usikker på hva de hadde funnet, så de gjorde det eneste riktige, de kontaktet politiet. Politiet kom, men de var også litt usikker. Dyret var tydeligvis avkreftet og skadet. Etter en kort diskusjon kom politimennene fram til at det måtte være en sel, og at de måtte ringe etter en veterinær. Veterinæren kom, og etter hvert en marinbiolog. Det ble konstatert at dyret var av arten Grønlandssel, og at den var underernært. Normalt skal grønlandsselen ha et nokså tykt spekklag, men denne hadde nesten ingenting igjen av spekket sitt. "Det finnes millioner av grønlandssel litt lenger nord, så det er likegreit at vi avliver stakkaren. Han er likevel kommet helt på vidvanke," bemerket marinbiologen tørt.  Da våknet en av studentene som hadde funnet selen. Han var jo medlem av Greenpeace, så han kontaktet straks hovedkontoret i Nederland. Da begynte ting å skje. Dette var jo akkurat da selfangststriden var på sitt verste, i Norge. Så her skulle det ikke avlives noe sel, nei langt i fra. Greenpeace har ubegrensede ressurser, så ved hjelp av veterinærer og annen tung fagkunnskap bestemte de seg for å få  selen på luffene igjen. De fikk behandlet skadene, og fôret den med fersk, levende fisk, importert fra nordområdene. 

Brigitte

Selen, som var et hunkjønn, fikk navnet Brigitte, oppkalt etter den franske filmstjernen Brigitte Bardot. Hun var som kjent en av kjendisene som strevde mest med å ødelegge for norsk selfangst.
Brigitte ble mer og mer tam, samtidig som hun fikk bedre og bedre appetitt. Greenpeace filmet og fotograferte den, veide den hver dag, målte spekklaget og behørig noterte de verdiene. De kontaktet et filmselskap, og ved hjelp av noen bunker grønne sedler gikk filmselskapet med på å lage en film om "gjenopplivingen"  Planen var å sette Brigitte ut i havet igjen, når hun var sterk nok til det. Hvilken ubetinget seier for selfangstmotstanderne!

En dag kunne Marinbiologen, til Greenpeace sin irritasjon meddele, at det ville være utrolig dumt å bare slippe selen ut igjen. Grønlandsseler hører ikke til i havområdet utenfor Nederland.  Den vil antakeligvis forville seg inn i dikene igjen, og der dø av forurensing og matmangel. Så de måtte finne på noe bedre. Etter litt diskusjon ble det avgjort at selen skulle fraktes til Island. Der hadde den gode muligheter til å overleve, og ikke minst treffe flere av sine artsfrender. Greenpeace har som sagt uante ressurser, så de fikk ordnet transport av Brigitte til Island. Med godkjenning fra både nederlandske og islandske myndigheter. Transport av levende havpattedyr over store avstander krever som kjent enorme ressurser. Tillatelse til innførsel av levende dyr er også kompliserte greier. Men det er utrolig hva man kan oppnå med grønne sedler og rette kontakter.

Tilbake til naturen

Tidlig en høstmorgen skulle Brigitte sjøsettes. Etter en lang og strevsom ferd med eget spesialfly til Keflavik, så fikk de endelig fraktet Brigitte til en stille fjord på Island. De hadde leid en diger firehjulstrekker med tilhenger, for anledningen. Oppi hengeren lå det en gummiflåte. Det var en slags vei til fjorden, men en nokså dårlig vei, siden det var bare en eneste gård med to innbyggere der. En fiskerbonde med båt, naust, våningshus og en liten fjøs.  Forsiktig la de Brigitte i gummibåten, bar både henne og båten ned til fjæra, og fikk etter hvert satt båten på vannet. De hadde dekket henne til slik at hun ikke hoppet uti før filmfolkene var klare. De rodde henne utover, siden en påhengsmotor muligens ville skremme henne. Som en siste farvel så hadde folkene fra Greenpeace med seg en svær bøtte med fisk, som de hadde fått tak i, fra en lokal fisker. De mente det kunne være greit at Brigitte hadde litt "startkapital" før hun la ut på nye eventyr. Brigitte som hadde etter hvert vent seg til å spise død fisk, glefset fornøyd i seg hele bøtta. Da de var midtfjords ble hun forsiktig hjulpet over bord, og med et fornøyd plask med baksveivene svømte hun sin vei. Filmfolkene, som var med,  var henrykte over at de fikk så gode bilder. Brigitte hadde jo nærmest vinket farvel til sine hjelpere. Dette kunne nok bli en god film som trakk masse seere. Kameraet fulgte Brigitte der hun til deres forundring la kursen rett mot land igjen. Hun kravlet seg opp på en strand, like nedenfor huset til de, som nevnt, to eneste innbyggerne i mils omkrets. Der la Brigitte seg fornøyd til å hvile. Hun hadde jo stappet i seg en diger bøtte med fisk. Kameraet zoomet inn selen der den koste seg i morgensolen, mens den døsig klødde seg med sveivene. De hadde planlagt at de skulle følge Brigitte så lenge som mulig, for å se hvordan hun tilpasset seg sitt nye miljø. Dessverre hadde ingen av dem tenkt på at Brigitte ikke lenger var redd mennesker, hun så derimot på mennesker som noe trygt, som forsynte henne med mat. Så stranden like nedenfor huset var utmerket for en middagskvil.

Plutselig smalt det fra huset! Selen rykket til og ble liggende urørlig! Hva i helv... !! 

Kjeppjaget

Samtlige hev seg på årene og fossrodde mot land. Mens de rodde kom det en gammel mann ut av huset med en kniv og en bøtte i handa. Fornøyd ga gamlingen seg til å flå selen, mens han fikk tappet  litt selblod i bøtta. Kona kom også etter hvert og hjalp til. Da de omsider kom i land satt kona og vasket skinnet i sjøvatn, mens mannen fordelte kjøttet oppi noen baljer som kona hadde hentet. Hvitglødende av raseri spurte de gubben hva i helv.. han trodde at han holdte på med? Forundret så han på dem. Kona stoppet å vaske, mens hun også gløttet overrasket på gjenget som kom i land. Orange overlevingsdrakter, filmkameraer, og ikke minst en gummiflåte som antakeligvis kostet mye mer enn både huset og fjøsen deres til sammen. Gubben skjønte først ikke hva som var problemet. De fikk forklart han på en blanding av engelsk, tysk, nederlandsk og islandsk at dette var en sel de hadde reddet og satt i vannet her. Gubben trakk på skuldrene. Han hadde sett dem utpå fjorden, men han hadde ikke sett at de hadde noen sel med seg. Men det hjalp ikke. De kalte han selmorder og det som verre var, mens de rasende stirret på skinnet til Brigitte, som lå å duppet i vannet.  Men nå våknet kona. Hun kom mot den med en rekvedstokk i handa:  For det første," sa hun på utmerket engelsk," så har mannen min jakttillatelse for seljakt her i fjorden. For det andre, så har han også våpentillatelse, og for det tredje så har selen deres sjøl funnet veien hit til vår strand." Hun la vekt på "vår strand" mens hun hyttet med stokken.  Langsomt gikk det opp for dem at seljakt var vanlig på Island, og ingen kunne nekte gubben å skyte "deres" sel. Samtidig skjønte de at her gjaldt Islands lover, og at de faktisk befant seg på ekteparets egen eiendom. 

 "Dette har ikke skjedd!"

Uten ett ord vasset de tilbake til gummibåten og rodde vekk. Deretter dro de straks til Keflavik, for å vente på første fly, snarest mulig vekk fra Island. Det kunne enda bli en fin historie ut av dette, så fremst den ble presentert på riktig vis. Men på flyplassen bestemte en av filmfolkene seg for å korte ventetiden med et par halvlitere i puben. Siden det enda var tidlig formiddag og ingen folk i puben, så han kom i snakk med den unge dama som jobba der. Etter et par glass plumpet han likegodt ut med hele historien. Jenta bare lyttet medfølende, og spurte interessert om detaljene. Mannen fortalte.  At hun delte seng med en journalist kunne selvfølgelig ikke den fortvilte mannen lukte. Noen dager etter sto hele historien i en Islandsk avis. Med bilde av det eldre ekteparet. Nå var hele opplegget spolert! Greenpeace kunne ikke annet enn å benekte et hvert kjennskap til selen Brigitte. Det kunne jo bli ramaskrik i hele Sentral-Europa hvis det ble kjent at de hadde vært så tankeløse å overlate et forsvarsløst dyr til slike grådige selmordere.  Samtlige av de involverte fikk munnkurv, og alt filmmaterialet ble uredigert stuet vekk på et lager, og glemt. Deretter ble det erklært at det hadde aldri eksistert noen sel ved navn Brigitte. 

Biff a la Greenpeace

Den kvelden satt den gamle mannen og kona og koste seg med fersk selbiff til middag. Selbiff med løk, salt, pepper og litt rosemarin. Til kjøttet hadde de kålrotstuing og potet fra egen hage. I glassene hadde de en frisk rødvin, laget av rødbeter. Også fra egen hage. Begge var enige om at selkjøtt a la Greenpeace smakte utmerket. Selen hadde jo blitt fôret godt.
 Skinnet fikk de etter hvert beredt. Det ble lagt i sofaen, der gubben likte å kvile middag. 

Den nye medarbeideren i Isogaisa AS

                                                                                   Tilbake til nettbutikk

Generalforsamling rundt kjøkkenbordet

Styret holdt generalforsamling, og det ble fremmet ønske fra en av de mest innflytelsesrike medeierne, at bedriften skulle utvide staben, ved å engasjere unge medarbeidere til å avlaste de ansatte i de daglige produksjonsoppgavene. Styreleder var enig, men likevel litt skeptisk, siden de mest aktuelle rekruttene ofte var engasjert i andre, utenforstående oppgaver.

Eller sagt på en annen måte: Her om dagen rundt middagsbordet, (generalforsamling) så mente Beate, min samboer  (innflytelsesrik medeier) at husets tenåring (ung medarbeider) skulle hjelpe til med å pakke og levere chaga. (altså delta i den daglige produksjonen) Styreleder (altså jeg) var skeptisk, siden tenåringen satt for det meste og trykket på telefonen (altså engasjert i andre utenforstående oppgaver)

Medeieren mente at nettopp derfor var det viktig at rekrutten fikk utvidet ansvarsområdet sitt, for å oppnå økt forståelse og oversikt over bedriftens helhet. Eller sagt på norsk: Tenåringen skulle pelle seg og legge vekk telefonen, og heller hjelpe litt til!

Medeieren (Beate) er bokstavlig talt i buksa til styrelederen (hun lånte en gammel strikkabukse, som jeg aldri bruker) hadde absolutt et poeng. Og hun har jo en slags vetorett. 

Det var da det startet...

Forhandlingene gikk tregt, spesielt siden rekrutten virket totalt uengasjert i den nye ordningen. Streikefaren var overhengende. Det var med mange akk og stønn at hun ble med i produksjonslokalet.
En av de første oppgavene "den nye medarbeideren" fikk var å pakke chaga til forsendelse. Jeg viste henne hvordan vakuumpakkemaskinen fungerte, og ba henne pakke all chagaen som var i kassen. Med tanke på hennes (manglende) engasjement, så var det overraskende hvor fort hun lærte seg å bruke maskineriet. Men mengden var vi tydeligvis uenig om. "Skal jeg virkelig pakke alt" spurte hun. "Ja, du skal pakke alt" svarte jeg lettere irritert. "Javel" svarte hun med en englemine. Dette gikk forbausende lett, tenkte jeg. Men jeg burde ha lukte lunta. 

Etter en halvtime kom hun inn med favnen full av vakuumpakker. "Flott, dette gikk jo bra" utbrøt jeg begeistret, mens jeg kontrollveide pakkene. Med et ubestemmelig uttrykk i fjeset løp hun ut igjen. Det var da jeg oppdaget det: Hun hadde faktisk vakuumpakket alt! Da mener jeg alt!  Hun hadde vakuumpakket masse chaga, ja visst. Men hun hadde også vakuumpakket stiftemaskinen, saksa, vekta, en CD plate og en smokk som tilfeldigvis lå i produksjonslokalet, og nederst i haugen fant jeg telefonen min. Vakuumpakket! Og akkurat da ringte det i den. Umulig å ta av røret, siden saksa også var vakuumpakket. Jeg fant en kniv og fikk ut telefonen, og svarte. Det var tenåringen som ringte fra produksjonslokalet, og lurte på om jeg hadde mer hun skulle vakuumpakke. ..

Bedriftsforsamling og HMS

Dagen etter ble det vedtatt i bedriftsforsamlingen at vi skulle legge om strategien. Etter press fra golvet, gikk bedriftsforsamlingen med på at denne gangen skulle vi begynne med lønnsforhandlinger. Nå ble forhandlingsklimaet mye bedre. Partene møttes på halvveien, og storstreik var unngått! Produksjonen gikk mye bedre, og ansvarsområdet kunne stadig utvides. Den nye medarbeideren hadde nokså bratt læringskurve, men det så ut til at hun hadde gode evner og anlegg. Hun mestret både kverna, tørkesystemet og pakkingen. Til og med fungerte internkontrollen innenfor HMS. Det vil i klartekst si at hun gikk med på å bruke støvmaske. Under forutsetning av at ingen av venninnene så henne. Eller som hun sjøl kommenterte: "Jeg visste ikke at det fantes så utrolig stygge støvmasker!"

Naturens mysterier

Det sies at en kvinnes hverdag kan påvirkes av hormonballansen i kroppen. En tenårings hverdag er kun styrt av hormoner. Spesielt hokjønn. Det er forbausende hvor voksen, ansvarsfull og tålmodig en tenåringsjente kan være i gitte situasjoner. For eksempel når hun steller med småbarn eller hester. Et hankjønn på samme alder kan opptre like ansvarsfullt og voksent hvis han får stelle med noe som går på belter eller hjul. Det kan selvfølgelig også være omvendt. Altså at gutter viser ansvar for småbarn og jenter med traktorer.
Men i neste øyeblikk kan tenåringen ligge på golvet og hyle og sparke, akkurat som sin treårige lillebror. 

Ny vokal i alfabetet

En gang sto radioen på mens jeg pakket chaga. Det var et program om bruk av vokaler i norsk språk, og andre språk. I norsk finnes 9 vokaler: a, e, i, o, u,  y, æ, ø, å. Men Sanfolket i Kalahariørkenen har langt flere. En professor som ble intervjuet kunne gjengi de fleste lydene. En av lydene kjente jeg igjen, for den finnes faktisk også i norsk. Skjønt det er bare tenåringer som mestrer den edle kunst. Muligens derfor er den ikke tatt med i alfabetet. Det er den lyden tenåringer lager, når de får beskjed om noe de ikke liker. En mellomting mellom a, e og ø. Men lyden minner også litt om når man spiller på flere blåseinstrumenter samtidig, men i hver sin tone. Altså tonearten A, E og D på en gang. Denne lyden forekommer hyppig når tenåringsjenter, tilsynelatende helt uten grunn, er misfornøyd med tilværelsen.

Dette var en slik dag...

En slik dag da ingenting nytter. Verken positiv bedriftskultur, fornyede lønnsforhandlinger eller til og med snakk om ekstra bonus (kontantkort) Samme underlige vokal var eneste svar.
Det var også en slik dag da flere akutte ting hadde oppstått samtidig, som at barnehagen var stengt pga underbemanning, siste frist for innlevering av diverse rapporter nærmet seg, at utallige kunder på forskjellige steder i landet hadde bestemt seg for, tilsynelatende helt uten grunn, å bestille masse chaga akkurat samtidig. Jeg trengte hjelp! Mye hjelp!

Men samme rare vokal fikk jeg til svar.

Men gamle hr. Kvernmo har også erfaring fra Heimevernet. I militæret  gir man bare ordre, uten at det blir tatt opp noen diskusjon. Uansett hvilke lyder og ulyder ordren måtte fremkalle. For at en upopulær ordre skal ha noe effekt må den gis i et skarpt, overbevisende tonefall, som om det var den mest selvfølgelige ting i verden.  Uten rom for tvil.  
Under over alle under, det fungerte! Jeg fikk hjelp! God hjelp!
Trodde jeg...
Overraskelsen skulle komme senere på dagen.
Jeg hadde bedt om hjelp til å pakke og klargjøre chagaforsendelser, som skulle av gårde med posten før kl 15.00. Det vil si jeg hadde beordret den nye medarbeideren som hadde skolefri, til å hjelpe meg. Og klokka hadde allerede passert 12.00. Hun hjalp meg! Vi klarte på rekordtid å vakuumpakke, merke, pakke inn og sette korrekt adresse på hver enkelt forsendelse. Alt ble veid, og korrekt porto ble påsatt. Fornøyd bar jeg 5 kasser med post i bilen og dro til Finnsnes. Jeg kom til Finnsnes Postkontor med 10 minutters margin,  og bar inn kassene. Tenåringen hadde av en eller annen grunn avslått å bli med til Finnsnes. Det vil si at hun hadde bare svart med sin berømte vokallyd da jeg spurte henne. I samme øyeblikk som jeg stablet posten opp på disken oppdaget jeg det!

At man aldri lærer!

Hun hadde skrevet på adresselappene, men samtidig brukt sin "kunstneriske frihet"
Råkilveien ble til RÅKLINEVEIEN!
Fyllingsdal utenfor Bergen ble til FYLLIKKDAL!
5282 Lonevåg ble til 5282 KLONEVÅG
6440 Vigra ble til 6440 VIAGRA!
Og på to av avsenderlappene hadde hun forandret Isogaisa AS til FISOGAISA AS.
Det var for seint å forandre på noe, jeg måtte bare sende pakkene. Håper mottakerne kan tilgi meg....
Jeg kjørte heim, og tenkte ut en skikkelig skjennepreken, der ordene respekt og seriøsitet skulle nevnes flere gang. Men da jeg kom hjem hadde tenåringen akkurat laget middag, kjempegod taco. Der satt hun med en englemine, og matet begge småsøskene samtidig, med sunne, friske grønnsaker. Hun hadde faktisk begge to på fanget, og roset dem for at de var så flink til å spise. Da jeg skulle sette meg,  så hun på meg med et uskyldig blikk før hun spurte: "Rakk du posten?"

                                                                                    Tilbake til nettbutikk