Telefon fra yttersia.

                                                                                                                              Tilbake til nettbutikk

Spiser du bjørk?
Her om dagen ringte det en mann fra yttersia. Problemet var at han hadde vært plaga med høyt kolesterol ganske lenge. Så han dro til legen og tok noe prøver. Men kolesterolmedisin er både dyrt og hellig. Så han var inne og tok nye prøver.  Etter en stund måtte han enda en tur til lege for å ta flere prøver. Det var da det begynte å bli morsomt. Da prøvene var analysert, så kom han inn til legen. Selvfølgelig snakka legen fineste vestkantdialekt fra hovedstaden: (Aner ikke hva han gjør på yttersia)
"Jeg skjønner ikke dette, tidligere prøver viste et nokså høyt nivå, men plutselig kan vi ikke påvise noe unormalt kolesterolnivå. Du har da vel aldri fått tak i og begynt med medisin på egenhånd?"
"Øhm, neida, æ har ikkje det. Men æ har bjynt med  chaga." forklarte mannen.
"Hvabehager! Changa?" sa legen.
 "Næida, chaga," retta han. "Chaga fra bjørk. Altså i skogen"
"Hva, går du i skogen og spiser bjørk?" lurte legen.
"Nei, æ êt  ikkje bjørk, æ tar jo soppen heim og koke han. Og når han har kokt i to tima så drekk eg han" forklarte mannen.
"Hva kalte du det? Changa?" spurte legen.
"Den heite chaga, det er en sopp som veks på bjørk" forklarte mannen.
"Hvor ofte drikker du det?" spurte legen.
"Kvær einaste dag, fleire gong for dagen," forklarte mannen.
"Og det fungerer?" lurte legen litt tvilende.
"Æ drekk no mest bare for smaken sin del, også skal de jo være litt sunt. Mæn æ ane ikkje om det fungere" svarte mannen ærlig.

Doktoren fra vestkanten spurte og gravde litt til om "dette changa," og mumlet noe uforståelig, og til slutt ble mannen sendt på dør, uten noe nærmere forklaring. Etter det hørte han ikke noe mer fra Helsevesenet.  Det var da han ringte til meg. "Æ veit ikkje min arme råd, doktoran veit ikke nokka, ka i svarten skal æ gjøre no"
"Nei, jeg vet ikke heller," svarte jeg. "Du får bare vente på ny innkalling, eller ringe dem hvis du ikke hører noe, og selvfølgelig fortsette å drikke chaga" Det er jo kun leger som skal skrive ut medisiner til folk.
"Ja, det var egentlig derfor æ ringte, kan du sende mæ nån kilo chaga? Æ har ikkje kommet mæ i skogen," la han til.

Det lovde jeg å gjøre.

                                                                                                                        Tilbake til nettbutikk

Hva synes egenlig utlendinger om oss nordmenn?

Her om dagen havnet jeg i en ganske utsøkt posisjon. Jeg ble sittende til bords sammen med bare utlendinger. Felles var at alle bor i Norge, men ingen av dem hadde vokst opp i Kongeriket. Noen hadde bodd her lenge, og noen hadde bodd bare noen år.

Da jeg kom med spørsmålet om hva de synes om Norge og nordmenn, så ble det stille rundt bordet. Ingen ville si noe. Men jeg fikk dem litt på glid da jeg begynte å snakke om at mange nordmenn er sjølgode og trur at Norge er verdens navle. 

Bortskjemt, men snille nordlendinger

"Jeg synes nordmenn er uhøflige. Ingen reiser seg for gravide på buss eller t-bane," mente en dame. De andre nikket bekreftende. "Jeg bruker å gjøre det", kunne jeg fortelle. "Men ofte blir jeg avvist og nærmest bedt om å passe mine egne saker." "Ja, det stemmer at det er slik", kom det fra Carlos fra Brasil. "Det er egentlig de norske kvinnene sin feil at norske menn er så uhøflige. Dere tør ikke være høflige"  Latteren runget, nå var diskusjonen i gang...

Natasha og Svetlana fra Nordvest-Russland har bodd i Norge siden slutten av 90 tallet: "Det virker som at mange nordmenn ikke er vant til hardt arbeid, og at dere forventer at alt skal ordne seg for dere, siden dere er født norsk!" kom det fra Svetlana . Hmm, det er jo ikke noe nytt, tenkte jeg. Venninna  ville moderere henne litt og avbrøt: "Ja, nordmenn kan være litt trege i blant, men samtidig blid og positiv til det meste. Jeg synes også at folk i nord er litt snillere enn søringer" sa hun i fullt alvor.  Hmm interessant, tenkte jeg.

 Offentlig "høflighet"

En fransk student hadde hørt på oss en stund. Han mente at politiet i Norge er utrolig høflige og korrekte.  I hvert fall i forhold til fransk politi. Selv om dere ikke bruker DE formen i Norge så synes jeg at offentlige tjenestemenn i Norge er dyktige. Kanskje de fremste i Europa."

"Jeg vet ikke det" kom det fra en polsk snekker. " Hvis man ringer en offentlig etat i Norge, så kan de finne på å gi deg informasjon som er helt feil, i stedet for å innrømme at de ikke har peiling. " "Er det NAV du har vært i kontakt med,"  lurte jeg. "Neida, jeg har vært i kontakt med Skatteetaten og UDI." svarte han. Jaja, man trenger vel ikke være utlending for å oppdage akkurat det.  Norge har aldri vært berømt for fremragende kompetanse og imøtekommenhet i det offentlige.

Kjølige

"Det rareste med nordmenn er festkulturen," kunne en tsjekker fortelle. "Vanligvis er nordmenn reserverte og kjølige, men etter litt alkohol så kvikner dere til. Snakker og danser med alle,  men neste dag er dere like kjølige, og hilser knapt.  Det virker som om dere er redd andre mennesker." De andre ved bordet nikke bifallende. Flere hadde gjort samme erfaring, noen snakka om at årsaken er at nordmenn er så selvopptatte at de dyrker sitt ego i stillhet.  

Et ungt par satt nederst ved bordet. Jenta kom fra Sibir og mannen fra Bosnia. De hadde sittet i stillhet å hørt på oss. Men da reagerte bosnieren. "Jeg vet ikke om jeg er helt enig med dere. Har det ikke vært for norske soldater så hadde jeg antakeligvis ligget i en massegrav nå!" Det ble helt stille i rommet, og alle snudde seg mot mannen. 

Reddet av norske soldater

"Hva skjedde? spurte Carlos. Han var den eneste i rommet som ikke syntes det var uhøflig å spørre så direkte. "Det var i 1994. Jeg var ikke så gammel, så jeg husker ikke så mye. Men jeg husker at landsbyen jeg bodde i hadde vært beleiret ganske lenge. En dag kom det norske soldater til landsbyen og evakuerte sivile. Nordmennene ga oss mat, og legehjelp. Deretter ble vi sendt til en trygg flyktningleir.  Mora mi likte nordmennene og så derfor søkte vi om politisk asyl i Norge. Senere fikk vi høre at landsbyen ble jevnet med jorden rett etter at vi var dratt,"  fortalte han med lav stemme.  Norge er et fint land og nordmenn er gode mennesker. Vi fikk også høre senere at de norske soldatene hadde handlet mot ordre da de reddet oss"  la han til. "Mot ordre?" spurte Carlos overrasket. "Ja", svarte bosnieren." Så vidt jeg vet så var det USA som styrte showet den gangen."

Det ble helt stille i rommet. Noen så i bordet, og noen så ut av vinduet. Ingen hadde lenger lyst til å fortsette diskusjonen. De fleste så for seg krigens redsler. Jeg ble satt litt ut av denne historien. Diskusjonen hadde jo begynt så lystig. Jeg så på mannen fra Bosnia. Han hadde tydeligvis ikke mer han ville fortelle, han trengte det ikke heller. Jeg tror de fleste rundt bordet kjenner til amerikanernes prioriteringer i slike situasjoner.  

Litt chaga

For å lette stemningen så datt det ut av meg: Har noen av dere smakt chagate? Men da våknet jenta fra Sibir: "Hæ, drikker dere chaga her i Norge?" Hun smilte, men var tydelig overrasket.  "Ja visst," svarte jeg. "I massevis!"  Men hun var fremdeles i tvil: "Du mener altså sånn sopp som vokser på bjørk?"   "Ja, det stemmer, chaga fra bjørk" svarte jeg. "Ja det brukte faren min å drikke. Han blanda den med te." fortalte hun.  
"Tilfeldigvis" hadde jeg ferdig kokt chagate med ingefær og litt honning i reisebagen. Det har etter hvert blitt en vane. Man vet aldri når man får bruk for litt chaga. Stemningen lettet da jeg serverte chagate til alle. De andre damene fra Russland gjenkjente også smaken av  chaga. "Det drakk vi når vi manglet kaffe og te" kunne de fortelle. 

Norsk mage

"Beskriv gjennomsnittsnordmannen,"  forsøkte jeg igjen. "Ha ha, det er enkelt," mente Natasha: "Han er rundt 30, har blå øyne og litt mage. Han liker å slappe av i sin skinnsofa, foran TV, etter jobb. I helga drar han på hytta." "Ja, det stemmer," mente venninna. "Vanligvis steller han pent med familien og med naturen," la hun til. Hun fortsatte: "Nordmenn er sjarmerende naive, og trur resten av verden er skrudd sammen på samme måte som det norske samfunnet. Men det er jo vanskelig å se hvordan mennesker i andre land lever, når man har en nisselue tredd langt nedover ansiktet!" Nytt latterbrøl!  Chagaen var visst i sterkeste laget...

Nisseluer og andre hodeplagg

Jaja, nordmenn har nisseluen over øynene, russere har en skinnlue tredd nedover ørene, slik at de ikke ser noe, men kun hører hva Putin sier. Franskmenn har alpeluen for langt fram. Amerikanere har cowboyhatt, slik at de blir ekstra tøff i trynet. Noen har tyrolerhatt, og polakker bruker ikke hjelm. Felles er vel at de fleste mennesker rundt omkring i verden har forskjellige oppfatninger om seg sjøl, om nabolandene og resten av verden. De fleste med utgangspunkt i sin egen kultur. Vi må bare godta at mennesker er forskjellig. Det kalles kulturforskjell.

Forøvrig finnes det nok flere likheter enn forskjeller i kulturene uten at man tenker over det. En likhet som går igjen i de fleste kulturer er gjensidig respekt og forståelse. Noe de fleste har. Uten den innstillingen hadde vi neppe kunne sitte ved samme bord og diskutere saken. Og en god kopp chaga, selvfølgelig...

Universitetssykehuset i Nord-Norge - Barneavdelingen

Feber utenom kontortid

Da Raija hadde hatt feber i 3 dager dro vi til legen. Det vil si at om morgenen hadde hun omtrent ikke feber, men utover dagen steg feberen til 40. Da dro vi. Dessverre var ikke feberen tilpasset de kommunale åpningstidene. Legen fikk undersøkt ungen, og vi rakk en tur innom laboratoriet for blodprøve. Men ingen hadde tid til å vente på at lille Raija på halvannet år skulle få ut en urinprøve. Legen mente det kunne likegodt være et hardnakket virus. Vi ble sendt heim. Dagen etter skjedde det samme, tilsynelatende i god form på morgenen, men feberen steg utover dagen. Vi dro på legevakten på Troms Militære Sykehus siden det var lørdag. Vakthavende lege hadde heller ikke tid til å vente på urinprøve så han sendte oss til Tromsø. Kanskje like greit...

UNN

Vi ankom Universitetssykehuset (UNN) i Tromsø akkurat samtidig som de skredtatte barna fra Longyearbyen ankom. Vi ble møtt av alvorlige, men proffe sykepleiere. De hadde det tydelig veldig travelt. Høflig ble vi geleidet inn på et undersøkelsesrom. Klokka 3 på natta fant Raija det for godt å slippe ut noen dråper, nok til en urinprøve. Da gikk det ikke mange minuttene før legen kunne fortelle at hun hadde nyrebekkenbetennelse. Det gikk heller ikke mange minuttene før legen kom med penicillin til henne. Allerede neste dag begynte hun å kvikne til. Men for å være sikker ville legen ta ultralyd av nyrene. Derfor måtte vi bli hele søndagen på Barneavdelingen på UNN. Det skulle bli en opplevelse som jeg kommer til å huske resten av livet!

Barneavdelingen

Når man ankommer Barneavdelingen blir man møtt med fine barnetegninger og illustrasjoner på døra. Hver enkelt pasient har eget rom, der familien kan være sammen med barna. "Jeg husker da jeg var 7 år og fikk blindtarmbetennelse, så fantes det ingen barneavdeling" kunne Beate fortelle. "Da ble jeg lagt i samme rom som en gamling som var på tur å dø. Foreldrene mine  fikk kun være der i visitt-tiden." Heldigvis har det skjedd en kraftig forbedring. På barneavdelingen finnes det også et koselig oppholdsrom der man kan spise, drikke kaffe og ikke minst leke. Det virket som at sykehuset ikke hadde spart på noe, spesielt når det gjelder dyre leker. Der var TV, filmer, klatrestativ, barnebøker, og ikke minst elektriske leker. Siden vi måtte ha med Iskku-Mahtti (3) så fant han snart veien til lekerommet.  Det første han gjorde var å samle sammen brannbiler og alle andre leker som lager lyd, tok dem med øverst i lekestativet. Der hadde han det utrolig morsomt med å trykke på alle sirenene samtidig.

Forferdelig erkjennelse

Jeg hentet kaffe og satte meg godt til rette i lekerommet sammen med barna. Endelig en hel dag kun med barna. Påtvunget pappatid. Flott!
Det var da jeg oppdaget det! Stille barn! Syke barn! Kreftsyke barn! Barn med medfødte lidelser! Noen uhelbredelig, noen ventet på operasjon. Barn på samme aldrer som våre barn, som satt ved bordet, påkoplet slanger og kabler. Noen satt på golvet, også påkoplet apparater. De løp ikke, de hoppet ikke, de klatret ikke. Nei, det kunne de ikke. Stille satt de og lekte med sitt, sammen med foreldrene. Av hensyn til personvern, så skal jeg ikke gå mer i detaljer om hvert enkelt barn. Men det første jeg la merke til var at noen foreldre strevde fortvilt med å få barna til å spise. En annen ting jeg la merke til var barn påkoplet slanger med blod. Jeg vet ikke hvorfor, kom meg ikke til å spørre. 

Det verste med hele barneavdelingen var stillheten. Jeg er enig i at barn må lære seg å bruke innestemmen. Likevel skal barn høres. Disse barna hørte man ikke! Ikke i hele tatt.

Utpå ettermiddagen kom det på NRK-nyhetene at ene jenta fra Svalbard hadde dødd. Livet sto ikke til å redde. De enorme kreftene i snøskredet var for mye for en liten barnekropp. Men vi visste det allerede. Sykehuset er flinke til å beskytte den enkelte, men noe fikk vi med oss. Og selv om legene og sykepleierne utviste en utrolig profesjonalitet, så lå det som en tung energi over hele sykehuset. 

Varme nordmenn

Noen sier at nordmenn er kalde, og ikke viser medfølelse. Jeg mener at det er feil! Men nordmenn er utrolig flinke til å snu seg høflig bort, og ikke blande seg borti andre mennesker sine problem. Det er mye verre når folk stiller seg opp og glaner. Denne kjøligheten der den enkelte passer sine egne saker, setter jeg pris på. Men når du blir kjent med nordmenn, så viser de både omtanke og medfølelse for sine medmennesker. Jeg ble kjent med en familie på barneavdelingen. Det var da vi skulle spise. Raija Aliinna er et seigt skinn. 12 timer etter at hun begynte med penicillin begynte hun å glefse i seg mat, slik hun vanligvis pleier. En jente med påkoplede slanger hadde ikke ville spise hele dagen. Men da hun ble vitne til Raijas enorme appetitt ble hun inspirert og endelig spiste hun litt. Nesten en halv brødskive. Foreldrene var henrykte. Vi snakket litt om VM-finalen i handball, og om barn generelt. Ingen følte for å gå nærmere inn på hva som feilte den enkelte. Sånt kan man vente med.    

Flukten

Da de norske handballjentene hadde opparbeid en klar ledelse over Nederland, kom legen inn og ga oss tillatelse til å dra heim. Røntgenbildene var fine, så vi trengte ikke være der lenger.  Legen sendte med oss nok penicillin, med beskjed om å ta kontakt hvis det ble noen endring. "Dere har åpen retur det første døgnet. Trenger ikke snakke med fastlegen, bare kom direkte hit" Det lovde vi å gjøre. 

Vi tok farvel med den lille familien med jenta uten matlyst. De virka ikke akkurat skuffet, men heller litt forundret. "Dere får kjøre forsiktig, og ha en riktig god jul. Vi skal bli her i jula." Jaja, det blir vel en litt spesiell julefeiring, tenkte jeg. Men han fortsatte: "Vi blir nok her nyttårshelga også." 

Det er med skam å meddele at jeg var glad da jeg forlot Barneavdelingen på Universitetssykehuset i Nord-Norge. Sjeleglad! Hadde ikke trodd jeg noensinne skulle sette så stor pris på sur vind og pessregn. Slik det ofte er i Tromsø på vinteren. På heimturen var det nydelig uvær og blankis etter veien. Velsignet normalt. Da vi kom heim var ungene sovnet, så det var bare på putte dem rett i seng. Vi kunne sette oss ned og åpne en flaske vin, og slappe av. Trygt i hus, med ungene trygt i seng. 

Normal jul

I skrivende stund er Raija Aliinna ferdig med penicillinkuren, og i storform. Iskku-Mahtti vekket pappa kl 06.30 i morrest. Han ville snarest mulig opp og leke med sin nye brannbil. I går var vi med barna på juletrefest, og ble vitne til at en unge dro julenissen i skjegget. Alle lo, til og med nissen. I dag er det 15 kuldegrader her i Målselv, og fremdeles julestemning. I kveld skal vi med barna på besøk til noen venner. Men først skal jeg lære dem å lage snølykt.   

Jeg vet også at noen barn ALDRI får oppleve dette. De sitter fremdeles på Barneavdelingen og blar i bøker mens foreldrene fremdeles prøver å få dem til å spise. I stillhet. 

Butikken er på plass! De to første kundene ble kastet ut!

Vi har endelig fått butikken i drift, med noen meget spesielle varer i hyllene. Derfor kan vi erklære Isogaisa-butikken på Bardufoss for åpnet!

Det begynte i september, da Raija Aliinna fikk plass i den samiske barnehagen på Andslimoen. Vi var kjempeglade. Seieren hadde vært total dersom også Iskku-Mahtti fikk plass der. Nå er han i Karlstad barnehage. Ihvertfall betød det at jeg måtte kjøre fra Fagerfjell til Andslimoen, og tilbake igjen samme veien, 2 ganger pr dag, siden jeg har hjemmekontor. Tilsammen ble det over 10 mil hver dag. Derfor fant jeg et kontor på Andselv. Da ble det bare halvparten så mye kjøring. Og man gjør jo samme jobb enten man sitter heime eller på et leid kontor.
Kontoret ligger i første etasje, rett over Pizzakjelleren. Så det er faktisk kjempegod pizzalukt i lokalet når jeg kommer på jobb om morgenen. Men kontoret består av to store rom, med egen inngang på gateplan.




Unik butikk
Jeg lever av salg, så ideen med egen butikk dukket opp med en gang! Men skal man ha butikk må man ha noe å fylle i hyllene. "Chaga selvfølgelig," mente jeg!! Men det blir jo bare en hylle, mente Beate.  "Vi må jo ha noe å fylle i de andre hyllene. Man kan jo ikke en butikk full av tomme hyller." la hun til. Hun hadde absolutt et poeng. Skal man ha butikk må man ha noe å selge. Noe mer enn bare en hylle med varer. Hva skulle det være? Duodji, brukskunst, helsekost? Ikke godt å si. Men av og til har man flaks. Plutselig en dag kom vi over noe særdeles spennende!  Lamper, figurer og andre vakre ting laget av skjell og konkylier! Dette er det neppe noen andre som har! I tillegg har vi en del tsjekkiskproduserte buer, med tilhørende piler, igjen etter Isogaisa. Også en sjeldenhet! For å si det på nord-norsk: Butikken er på plass og den er sær! Meget sær!  En gang snakket jeg med en dame i Innovasjon Norge. Hun rettet på meg da jeg brukte ordet sær. Du må si "unik" istedet. Det ordet har en mye mer positiv klang. Ok, butikken er unik. Altså ikke noe vanlig supermarked med kolonialvarer, eller masseproduserte kinavarer.  Passer oss utmerket.

Men vi må nok finne flere varer, det er enda god plass i hyllene. Kanskje det dukker opp noe enda mer sæ.. mener selvfølgelig unikt.

Den store dagen
Så i dag var den store dagen. Varene var på plass i hyllene, ferdig priset, lokalet ryddet, chagateen kokt, ja til og med julelysene var hengt opp. Så tidlig i morges satte jeg et skilt utenfor inngangen og ett oppslag på Domus, tvers over gaten: Nystarta butikk med chagate og unike julegaver!
Jeg ordnet meg en god kopp chagate og satte meg godt til rette, og ventet på den første kunden. Ingenting skjedde...
Jeg gjorde unna litt posteringer på årsregnskapet, skrev en søknad til fylket om støtte til Isogaisa og pakket litt chaga, som noen kunder hadde bestilt på nettbutikken.
Fremdeles ingen kunder...
Jeg fortsatte med å betale noen regninger, ta noen telefoner og sjekket opp noen datoer for neste sjamankurs.
Ingen kunder...
Jaja, tid for lunsj. Etter lunsj gjennomgikk jeg mailboksen for å se om det var noen mailer jeg hadde glemt å svare. Det var det. Ganske mange. Så jeg tok meg tid til å svare alle mailene.
Men da gikk døra opp og inn kom det 2 kunder! Et par i fra bygda som ville smake chaga. Kjempeflott! På noen sekunder hadde jeg servert chagate med honning og ingefær. Jeg skulle akkurat begynne på en aldri så liten forelesning om chagaens fortreffelighet, da telefonen ringte: "Hei, det er fra barnehagen. Raija har 39 i feber, så du må komme å hente henne." Ok, svarte jeg. Jeg får vel det. Ei lita pia med 39 i feber må holdes i ro heime. Jaja. Ingenting å gjøre med det.

Jeg måtte faktisk kaste ut mine to første kunder og kjøre til barnehagen...
For en start!
Men det kommer dager etter denne. Så er du i tvil om hva du skal gi i julegave til de som har alt, kom innom butikken. De færreste har chaga, konkylielamper og handlagde buer fra Tsjekkia!
Men ring først, i tilfelle jeg har sjuke barn...  :-)

Telefonselgeren

Beate var ute en tur for å pakke chaga og jeg skulle legge ungene. Raija Aliinna på halvannet år gikk det greit med, da jeg la henne under dyna sovna hun straks. Det var verre med Iskku-Mahtti på 3 år. Dessverre hadde han sneket seg til å drikke chagate med honning og ingefær, så han var full av energi, og hadde absolutt ikke tenkt å legge seg. Det hjalp ikke med overtaling, så jeg begynte bare å stelle han og etter hvert bar jeg han i seng, under sterke protester. Men jeg fikk heldigvis roet han. Alt for mye bråk hadde bare resultert i at søstera våkna, og vi hadde fått hyling i stereo.
Da han nesten hadde sovna så ringte telefonen. Svarten! Jeg hadde glemt å sette den på lydløs. "Pappa, telefonen ringer" kunne Iskku-Mahtti opplyse. Telefonen lå i stua og jeg kunne ikke ta den, for da hadde bare Iskku-Mahtti stått opp igjen. "Neida, det er sikkert bare telefonselgere" datt det ut av meg.  Tabbe!! "Telefonselgere" gjentok han, lys våken. "Hva er det? Skal vi kjøpe telefoner" Hvordan forklarer man for en treåring hva en telefonselger er? Jeg fant ikke på noen god forklaring, så jeg begynte bare å fortelle et eventyr. "Nei, nei pappa" sa han da jeg kom til den andre bukkene bruse. "Fortell om biler" Jaja, jeg diktet opp en lang historie som inkluderte lastebiler, bergingsbiler og brannbiler. "Og melkebilen" la han til for egen regning. Omsider var han fornøyd og lukket øynene og var på tur og sovne. Da ringte telefonen igjen! Steike!! Jeg snek meg så stille jeg kunne inn på stua og fikk stoppet den, men det var for seint. Iskku-Mahtti kom løpende etter meg, mens han ropte "ny telefon, ny telefon!" Samtidig våknet Raija, av alt bråket. Hun satte i et hyl.  Da var det bare å begynne forfra. Helt forfra.

Etter en time med alle mulige eventyr, sang, joik, ja til og med en liten film på telefonen, så sovnet de endelig.  Jeg hadde gått glipp av både nyhetene og handballkampen. Men det fikk være. Jeg var glad for at barna endelig sovna. Begge skulle jo i barnehage neste dag.

Da ringte telefonen igjen! Men nå sto den på lydløs, heldigvis. Kjapt gløttet jeg på skjermen og la merke til at det var fra samme nummer for tredje gang! Denne gangen tok jeg av røret. Jeg skal være ærlig å medgi at jeg var kanskje en smule irritert, og dermed en unødvendig krass i telefonen. 

Samtalen ble som følger:

Selger: Hei, dette er Lise, er det Ronald Kvernmo  jeg snakker med? (søt dialekt fra hovedstaden)
Jeg:  Ja det æ, men du, kan du ikke bare merke navnet mitt med "hestkuk" i ringelista di??
Selger: Hva? Du virker da hyggelig, vi kan tilby deg strømavtale som...
Jeg: Kan æ få hele navnet ditt og nummer du ringer fra, og hvem som er oppdragsgiver?
Selger: Øh, hvorfor det?
Jeg: Sånn at æ kan anmelde dæ og firmaet du jobber for til politiet, siden du har ringt til et nummer som har reservert seg mot telefonsalg!
Selger: Jamen da beklager jeg virkelig...
Jeg: Kan du no skrive "Hestkuk" bak navnet mitt??
(Det ble helt stille i andre enden)
Selger: (som plutselig slo over til nordnorsk, og endatil perfekt Senjadialekt) Skal hestkuk skrives med æ eller e?