Historien om Chaga AS, del 1.

Dette er en liten historie om hvordan og hvorfor jeg begynte å produsere og selge chaga. Historien er delt i to, del 1 handler om begynnelsen og de første bestillingene, del 2 handler om da jeg skulle forklare dette til regnskapsføreren, samt møte med en grunneier. Del to kommer om noen dager, følg med!

Enorm kraftig te!
Det begynte den 11.11.2011 Det var da jeg og Beate, min samboer, skulle arrangere Mini-Isogaisa i Harstad. Det var et koselig lite arrangement i en diger lavvu utenfor byen. Det kom vel 50-60 personer dit. I løpet av kvelden kom noaide Eirik Myrhaug dit og holdt chaga seremoni. Vi kokte en diger gryte chagate og delte ut chagate til alle frammøtte. 

Men det ble litt chaga til overs etter arrangementet, så vi tok med oss resterende heim for å prøve. En liten kopp chaga hver morgen kunne vel ikke skade. Jeg aner ikke hva som skjedde, men sånn cirka ni måneder senere ble Iskku-Mahtti født! Ett år etterpå var Beate gravid igjen: april i fjor ble også Raija Aliinna født. To søte små barn kom til verden med vel halvannet år i mellom. Endatil etter at legen påsto at det ikke skulle gå an...
Etter det fikk Beate chagaforbud.

Andre sanser
Men chaga var spennende, så jeg skulle ut å finne chaga. Til å begynne med gikk jeg litt på måfå i skogen. Først fant jeg lite, men jeg fikk da frisk luft i massevis. Men en dag skjønte jeg at man også må bruke andre sanser enn øynene. Bahkkol olmmai (chagaånden) finnes over alt, men noen plasser er han sterkere. Oppdaga at her i Målselv er det veldig mye fin gammel skog. Etter en stund kunne jeg føle sterkest nærvær der man normalt ikke ferdes. Steder med vassjuk jord, ulendt terreng, høyt gress og mye underskog er heimplassen til Bahkkol olmmai.  Eller på vinteren der det er dårlig skiføre, mye løssnø og vanskelig å gå. Jeg har også gjort avtale med Bahkkol olmmai om å alltid la det være litt chaga igjen på stammen. Slik at chagaen kan vokse ut igjen. Altså aldri bli for grådig. Så nå finner jeg masse chaga.

Man skal dele

Det er en gammel samisk tradisjon å dele av det naturens goder. Mi slekt praktiserer fremdeles ordningen med at når man har vært på fjorden og fått masse fisk så drar man alltid innom slekt og venner på veien heim.  Tante liker fersk lever, onkel bruker alltid å salte seien, og Olga, som bor alene og ikke er mi slekt, har aldri noen som gir henne fisk. Av meg får hun alltid et par hyser som hun lager fiskekaker av.  Sånne tradisjoner er vel ikke helt i tråd med moderne momsregler og regnskapskrav, men det får bare stå sin prøve.

Jeg hadde alltid chaga i bilen og ga bort gratis til de som spurte. Naturens gaver skal man dele med de som trenger. Ofte var det syke folk som hadde håp om lindring. Jeg fikk telefoner fra hele landet, der folk sjøl tilbød seg å betale for chagaen. Mange  sa de følte seg uvel hvis de ikke fikk betale for produktet. En 82 åring fra Lofoten prata om at det kunne på en måte bli uballanse i sjela, hvis han ikke fikk gi noe tilbake. Da jeg svarte at det ikke var så nøye, fikk jeg litt tilsnakk fra en gammel respektabel fisker, som han sa: "Du må  f.... ikke gå rundt å tru at æ e  en forb.. turist som ikke har råd å gjøre opp for seg."  Nei, det trudde jeg ikke, fikk jeg svart.  Han ble blid da han fikk kontonummeret mitt.
Etter hvert gikk det faktisk helt av seg sjøl uten at jeg trengte bruke ressurser på markedsføring. Jeg fikk stadig spørsmål om chaga, siden folk vet jeg bor i de dype skoger i Målselv.  

Produksjon
Jeg bare fant en fornuftig måte å tørke, pakke og sende chaga til de som spurte. Klarte også på egen hånd å få til en nettbutikk der kundene betaler direkte med visakortet. Så nå går greit: Jeg ferdes mye i skogen og plukker chaga, det er den beste delen av virksomheten. Jeg tørker chagaen i et eget tørkerom, etter at Beate utviste både meg og chagaen i fra kjøkkenet. Og jeg pakker og sender over hele landet, også til Sverige. Ja, jeg har til og med send et par pakker til Thailand! Etter som jeg forsto så var det en nordmann der med en ung thailandsk kone som bestilte. Jeg forsto fort at de slet litt med samlivet, og at noen i familien trengte en innsprøytning av gode energier.

 Landpostbudet har sluttet å forundre seg over alle forsendelsene jeg kommer med, ja vi er faktisk på fornavn.  Etter jul skal jeg prøve å innføre kaffe/chagapause her i Fagerfjell for Postens fast ansatte landpostbud.

Større og større
En dag ringte det en ung, energisk dame, med hovedstadsdialekt, fra en butikk-kjede for helsekost. Jeg sto i stigen øverst i mønet for å lage et bur til å tørke kobbekjøtt i. Det er ganske vindstille her i Fagerfjell, så man må henge kjøttet høyest mulig. Men den dagen var langt i fra vindstille, det blåste iskald gufs fra nordøst, den vindretningen som tar best her. Jeg trudde først det var telefonselger som ville selge meg noe, og hadde mest lyst til å legge på og spikre ferdig, men etter en stund i østavinden så gikk det opp for meg at hun ikke ville selge, men heller kjøpe noe. Da hun antydet 200 pakker chaga ble jeg så forfjamset at jeg mistet hammeren i snøen. Jeg forklarte henne at hun var kommet til Ronald Kvernmo i Fagerfjell, og lurte på om hun hadde ringt feil. Da forklarte hun (i en tone man bruker på førsteklassinger) at hun var innkjøpssjef for 25 helsekostbutikker på Østlandet, at hun trengte chaga og at hun aldeles ikke hadde ringt feil.  Etter litt parlamentering fikk jeg omsider fram at dette måtte jeg tenke på, og lurte på om hun kunne sende meg et brev. Igjen kom det lynkjapt på hovedstadsdialekt at hun allerede hadde sent meg e-mail og at hun så fram til å høre fra meg med det første, før hun la på. Jeg fikk omsider klatret ned fra stigen og fant hammeren i snøen, før jeg nokså fortumlet gikk inn å sjekket mail.  Joda, det stemte, hun ønsket 200 pakker chaga. Heldigvis hadde jeg masse ferdigtørket chaga, etter at jeg hadde kommet over noen svære eksemplarer et par uker tidligere. Da var det ikke annet å gjøre enn å veie opp og pakke 200 poser. Det var forresten den dagen jeg og chagaen ble utvist fra kjøkkenet. Jeg ble også utvist fra stua, gangen, vaskerommet og yttergangen. Beate mente det ble for mye chagastøv i huset. Og chaga er som kjent en sopp: "Chagate er helt sikkert sunt å drikke, men neppe særlig sunt å puste inn" mente hun. Det var også den dagen jeg investerte i en støvmaske.

Etter hvert kom det flere bestillinger fra den energiske dama med hovedstadsdialekt, og fra andre detaljister, men første bestilling er den jeg husker best. Jeg fikk til og med tilsendt en e-mail med forklaring på hvordan man går fram for å sende henne en faktura på riktig måte.

Fortsettelse følger... Neste gang skal jeg fortelle om møtet med regnskapsføreren og en grunneier. Det ble litt spesielt...

Da han omsider skulle besøke mora si

Det var lenge siden han hadde vært innom mora si. Han var ikke akkurat bekymret, men da han nærmet seg kom han til å tenke på noe rart. Hun hadde ikke sagt så mye i telefonen sist de snakka. Hvis hun klagde på noe så var det helt andre ting, som for eksempel været eller hvor dyrt alt var blitt. Men sist sa hun ingenting om det. Han økte farten på bilen, og tenkte at det var egentlig litt foruroligende. Da han kom fram skjønte han at situasjonen var langt mer alvorlig enn han noensinne kunne forestille seg. Bare lukta i yttergangen varslet sykdom og forfall. Inne var det verre. Huset hadde ikke vært vaska på lenge, søppel fløt på kjøkkenbenken, skitne kopper sto overalt. I en lenestol satt mora og hilste apatisk. Hun bare satt! Uten strikketøy eller kryssord. Dette var meget alvorlig! Hun som alltid holdt huset i pinlig orden, og alltid strikket eller broderte på noe. Han skjønte ingenting, og begynte å spørre hva som var galt. Han ville straks ta sin gamle mor med til legen. "Neida, det trenger du ikke, jeg var der i går," forsikret mora.  Jaja, da så. Han ryddet huset, lagde middag og dekket på til dem begge. Mora bare pirket i maten, før hun sjanglet til sofaen. Han skjønte fremdeles ingenting, og prøvde å spørre mora hva legen hadde sagt. Men han fikk ikke noe fornuftig svar. Bare at han hadde skrevet ut ny medisin mot kvalme.

Det var først neste morgen han oppdaget det. Til "frokost" satt mora med et doseringsbrett med medisiner foran seg. Han kikket oppi. Elleve tabletter! Elleve forskjellige medisiner! Hva er alt dette til? Vel, forklarte mora, fastlegen hadde skrevet ut ny medisin mot hennes høge blodtrykk. Men den nye medisinen ga hjertebank, så hun måtte til doktoren på nytt. Da var ikke fastlegen til stede, men en annen lege. Han skrev ut medisin mot hjertebank. Men da ble hun så utrolig svimmel, så hun måtte til legen på nytt. Da var fastlegen fremdeles ikke tilstede, så hun kom til en tredje lege. Han skrev ut en medisin mot svimmelhet. Og sånn fortsatte det. Helt til i går, da jeg fikk medisin mot kvalme. "Jeg må bare følge legens råd, tør ikke annet. Man må jo bli frisk en gang" la hun til. 

Han lagde en liste over alle medisinene og sendte den som e-post til en gammel venn, som var farmasøyt. Det gikk 5 minutter, så ringte vennen. Han var harnisk! Det første han sa var at hun ikke måtte finne på å spise alt dette. Bare mengden vil ødelegge levra. Deretter forklarte han at de fleste medisinene på listen skal ikke blandes. Det gir kvalme, svimmelhet, hjertebank osv. En halvtime etterpå kom det en lang e-post med medisinske utredninger om hvorfor dette var galimatias.  

Dagen etter fikk han med seg mora til legen. Han måtte lyve, og si at mora nesten hadde besvimt da hun skulle stå opp. Forresten ikke så langt unna sannheten. Fremdeles var fastlegen fraværende, så de fikk en fjerde lege. Sønnen forklarte problemet og ga legen utskrift av e-posten. Legen ble surere og surere etter hvert som han leste igjennom. Til slutt sa han i en nokså spydig tone: "Ja du kan jo bare tydeligvis få overta legepraksisen" mens han viftet med arket. Men etter litt forhandling så gikk legen med på å redusere antall medisiner til 4 sorter. Fremdeles alt for mye, mente sønnen, men tross alt bedre enn 11.
Det gikk ikke mange dagene før mora kviknet til, vaska hus, vatnet blomster og strikket julegaver til barnebarna. Da det var gått to uker rulla hun håret, pynta seg og dro på konsert. Den dagen hadde hun først båret inn ved, så hengt opp julegardiner, og litt senere på dagen laga en diger sunn middag som hun "kommanderte" sine barnebarn til å komme å spise. Tenåringer på hybel spiser bare snop, la hun til, litt småirritert. Ingen av barnebarna våget å motsi henne.  Bestemor var "back in business" igjen, skjønte de.

HelseNorge 2015
Denne historien ble fortalt ganske nylig, av en person som er både ærlig og pålitelig. Heldigvis fikk den en lykkelig slutt. Ikke takket være Helsevesenet! Det var vel heller takket være en sønn som viste en besluttsomhet helt utenom det vanlige. Og gikk til det uvanlige skritt å trekke i tvil en leges beslutning. Problemet er at dette er neppe noen enestående historie. Jeg har hørt lignede historier tidligere, men med langt verre utfall.

Det  jeg ikke skjønner er hvordan i all verden er det mulig for en lege å skrive ut resept på 11 forskjellige medisiner? Er det noe i ryktet om at leger får provisjon fra legemiddelindustrien? Eller ryktet om at leger drar på sponsede smøreturer arrangert av samme industri?
Eller er det slik at ingen leger bryr seg om å scrolle oppover på skjermen når de leser pasientjournalen? 

Legeskrekk
Jeg trimmer, løfter jern og løper. Uansett vær. Jeg passer meg for usunn mat. (Prøver i hvert fall) Jeg spiser mye sunn mat, som reinkjøtt og selkjøtt. Og drikker masse chaga. Slik at damene kan beundre min sixpack når jeg går på stranda. Hehe, tulla bare. Akkurat den siste fantasien blir nok bare, ja akkurat, fantasi. Årene har nok likevel satt sine spor, til tross for masse reinkjøtt og chaga. Og posering på stranda under sydensolen,  blir nok bare til trøing i fjæra, i nordavindsramling.
Det er ikke derfor jeg stresser så med helsa. Jeg må nok her og nå bare innrømme det, jeg har legeskrekk! Men ikke vanlig legeskrekk. Jeg er ikke redd leger, men heller det at jeg er redd for min reaksjon hvis legen skriver ut 11 sorter medisin til meg. Hva skjer da? Kan man bli utvist fra Helsevesenet på livstid?  Det eneste jeg kan håpe på er at fastlegen kommer fra yttersia Senja, der dem både skjønne og tåle nordnorsk fagspråk, eller at han er utlending, og ikke skjønner norsk i hele tatt...

Og forresten: Chaga har ingen bivirkninger. Det vil si, chaga har masse bivirkniger, men de er kun positive!

Blir man sjaman etter et helgekurs?

Her i høst skulle jeg holde et helgekurs i sjamanisme i Bodø. På Alternativmessa i samme by, delte jeg derfor ut brosjyrer med informasjon om kurset. Plutselig kom en dame bort og spurte: Blir jeg sjaman etter en helg på kurs? Hmm, svarte jeg," man blir vel neppe sjaman etter ei helg." Kjapt kom neste spørsmål: Så hva skal til for at jeg skal bli sjaman? Jeg ble faktisk svar skyldig, så jeg ga henne i stedet en stor kopp kokvarm chagate. Hun takket, og da det ikke kom noe mer fornuftig ut av meg, så forsvant hun. Jeg ble faktisk litt overrasket. Damen hadde absolutt et poeng! Hva skal til for at man blir sjaman? I dagens Norge er det faktisk fullt mulig å våkne en morgen og erklære: Jeg er sjaman! Sjaman er ingen beskyttet tittel, så det er faktisk fullt mulig. Men hvorvidt du blir trodd, har den tillit, autoritet og kompetanse som følger med tittelen, en helt annen sak. I et urfolksamfunn ville en slik frimodighet være direkte uhørt, om ikke skammelig.

Sjamanveien
I samisk sammenheng så var det vanlig å arve sjamantittelen. Ikke nødvendigvis fra foreldre til barn, men også fra en onkel eller bestefar. Men også de som ikke hadde sjamantradisjoner i familien kunne gå i opplæring hos en med mer erfaring. I dag er nok dessverre noe av sjamantradisjonene forsvunnet på grunn av misjonering og fornorskning. Likevel sitter mye igjen i den samiske folkesjelen. Det som er mest vanlig er at man lener seg litt tilbake og nikker litt forsiktig når noen i slekta begynner på sin sjamanvei. De fleste er litt skeptisk, og vil helst ikke snakke om det, til å begynne med. Men etter noen år så vil man anerkjenne sin slektning som helbreder. Og til slutt skryte av han/henne. Så fremst at det er fortjent, selvfølgelig.
Både i samisk og norsk sammenheng så er det vanlig å begynne sin karriere med å delta på sjamankurs. Men det holder ikke å bare delta på kurs og regne med at man er utlært. Man må nok gjøre en del "sjølstudier" også. Som helbreding, husrens og ikke minst bli kjent med seg sjøl og med naturens krefter. Man må altså ut og oppsøke mennesker som trenger hjelp, og ikke minst ta seg tid til å være alene i naturen. I tillegg gå noen runder med seg sjøl, for å lære seg sjøl å kjenne. Vite om sine behov, svake og sterke sider og eventuelle problem. Det er på dette punktet vi ser forskjell på de som virkelig har en gave, og de som kun vil ha dette som hobby. 

Hvorfor?
Et av de mest vesentlige punktene er agenda. Hvorfor ønsker man egentlig å starte på sjamanveien? Et ønske om å bli elsket og respektert? Et ønske om å hjelpe sine medmennesker?
Mange samiske sjamaner ønsker å drive med sjamanisme av kulturelle hensyn.  Altså å revitalisere sjamankulturen som vi en gang i tiden var så berømt for. Det innebærer veldig mye medmenneskelighet og kjærlighet, siden det er sentralt i samisk kultur. På dette punktet vil jeg fremme en påstand: Sjamanisme har også vært en del av norsk kultur! Først hadde vi seidmenn i norrøne tid. Deretter har det til alle tider vært meget dyktige helbredere i mange småbygder rundt omkring i landet. Snåsamannen er jo et stjerneeksempel. Men i veldig mange nord-norske småbygder har det vært en sammenblanding av samer og nordmenn. Ut fra det dukket det også opp lesere og helbredere.

Konklusjonen er at også etnisk norske sjamaner kan motiveres av kulturhistorien. Skjønt enhver kultur er dynamisk, og vi må jo utvikle oss.  Så at noen starter med å utvikle en ny form for norsk sjamankultur, som kan være inspirert av både samisk, indiansk og sibirsk sjamankultur, er det absolutt ikke noe galt i det. Langt ifra! Vi lever jo i en globalisert verden og kan hente inspirasjon hvor som helst på kloden.

The Elders
På sin sjamanvei så er man avhengig av de eldste. Altså noen gamle kloke mennesker i slekta man kan rådføre seg med ved behov. Det hender at Beate, samboeren min, sier jeg er en gammel tøv, så da trenger jeg vel ikke flere gamlinger å snakke med. På en måte har ho rett. Man trenger ikke være gammel for å ha kunnskap. Og i dagens samfunn finner man kunnskapen også utenfor slekta. Skjønt jeg for min del er så heldig å ha en stor slekt med helt forskjellig type kunnskap. Men hva har en sjaman behov for å snakke med andre om? Det kan være så mangt, om kulturhistorie, om lokal bygdekunnskap og om naturen. Men det største behovet er faktisk etiske dilemmaer. Og da er det flott med noen kloke mennesker, som ikke er redd for å si sin mening. Det er jeg glad for.

Statsautorisert fylkessjaman...
Men tilbake til dama fra alternativmessa: Hva skal til for at man blir sjaman? Bør man lage en slags godkjenningsordning for å få bruke tittelen? Eller la "markedet" avgjøre hvem som har tillit og troverdighet? På en måte så hadde det nok vært greit at sjamantittelen var litt beskyttet, slik at ikke hvermansen kunne (mis)bruke den. Men når det er sagt så har vi da virkelig nok av regler, reguleringer og forordninger i dagens Norge.

Vil det i fremtiden være mulig å lage en slags standardisert sjamanutdanning, med en teoretisk del og en praktisk del. Den teoretiske delen kan jo inneholde en del psykologi, kulturforståelse og kanskje litt religionsfag. Den praktiske delen må jo først og fremst handle om meditasjon, og deretter det å utvikle sine evner. Med avsluttende eksamener, og praksisperiode som healer og samtalepartner på et sykehus.
Ja, hvorfor skulle ikke sjamanfaget ha like tøffe krav som for eksempel teologistudium eller sykepleierstudium?

Ville det ikke samtidig vært naturlig å opprette stillinger som sykehussjaman, fylkessjaman og kanskje bysjaman? På landsbasis kunne vi til og med hatt en rikssjaman. Og i tillegg hatt privatpraktiserende sjamaner rundt omkring. Der de offentlige stillingene skulle avlønnes av staten. På samme vis som man ansetter prester eller andre offentlige tjenestemenn.

Når er tiden moden for det?

Kurs
I løpet av 2016 blir jeg å holde en del kurs i sjamanisme. Her kan du lese mer om kursene

En alternativ hverdag

Jeg har akkurat vært på alternativmessa i Tromsø. Det ble en kjempekoselig helg for oss med småbarn. Hva vi gjorde der skal jeg komme tilbake til, men jeg kan allerede nå røpe at det ble både morsomt og spennende.

Vi etablerte oss med campingvogn på utsiden. Inne fikk vi utdelt en fantastisk stand, med godt lys og frisk luft. Det var da jeg kom til å lure på: Hvem bruker egentlig å dra på alternativmesser? Det første jeg la merke til er at kvinner er i flertall. Og gjennomsnittsalderen er nok over 40. Skjønt i år var det også yngre "deltakere" som løp rundt og gjorde ugagn. Personlig synes jeg det var flere barn på messa enn noensinne. Noe jeg synes er kjempehyggelig.  Til tross for at min datter prøvde å spise smykkene på nabostanden, og sønnen min brukte gudfar Piera Jovnna sin tromme som trampoline. Sånt bare beriker hverdagen...

Sin egen stil
Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at den vanlige messedeltaker ikke tilhører noen trossamfunn. De fleste er nok passive medlemmer i Statskirken, uten at det blir så mange besøk i kirken. Antakeligvis kun ved bryllup og begravelser, som de fleste nordmenn. Alternativere tilhører neppe noen annen "privat" trossamfunn, der sannhetene over livets gåter allerede er opplest og vedtatt. Slik som for eksempel Jehovas Vitner. Sånt vil nok en god alternativer skygge unna og kalle for tankepoliti. Det virker mer som at alternative mennesker heller utvikler sin egen tro og religion. Og former den akkurat slik som det passer den enkelte. 

Ikke rasister
Mange samer på kysten opplever rasisme i hverdagen. Det kan være alt fra morsomheter over dialekten, joikeetterligninger, til rasisme av mer alvorlig karakter, slik som direkte overfall. Derfor har mange samer bosatt i samfunn der de er i klart mindretall, etter hvert utviklet en egen radar for rasister. Man kan nærmest høre på tonefallet hvem som hater samer. Jeg vet det godt, jeg er en av dem. Altså eneste same i bygda.
Men på alternativmesser eksisterer ikke rasisme!  Av alle de messene jeg har vært på de siste 15 årene, så har jeg aldri opplevd noe som kan minne om rasisme. Det virker heller som at hvilken etnisk gruppe du tilhører ganske enkelt ikke er tema for alternative mennesker. Verken ene eller andre veien.  Man aksepterer folk som de er, og tenker ikke mer over det. Sånt er ganske enkelt ikke tema.

Uakseptert kunst
På alternativmesser opplever man mye bra kunst. Både billedkunst, brukskunst og ikke minst scenekunst. Men en ting har kunstnere du møter på alternativmesser til felles: De sorterer ikke under det man kaller for "akseptert kunst!"  Altså kunst som etablerte kunstnermiljø ville bifalle. Nei, langt ifra! De tilhører nok en broket forsamling som etablerte kunstkritikere antakelig ville le av. Uansett hvor bra kunsten måtte være.  Det er også en kjent sak  at samtlige offentlige organer i Norge, som støtter kulturelt arbeid, har klare instrukser nedfelt i sine statutter: Det skal ikke utdeles noen støtte til alternativmesser!

Ikke godkjent behandling
På en alternativmesse finner man også healere, spådamer/menn, og andre som ønsker å hjelpe sine medmennesker. Denne type medmenneskelig hjelp og varme er ikke noe som Helsevesenet i Norge anbefaler. Det virker heller slik at Helsevesenet i stedet ønsker å pøse ut mest mulig medisin til både sjuke og friske nordmenn. Uansett hvilke bivirkninger det måtte medføre.
Går du til fastlegen så har du et par minutter på å fortelle om dine plager og lidelser, mens legen sitter med nesen i datamaskinen.  Dersom du er riktig heldig så vil legen lytte på pusten din, eller lyse deg i halsen. Deretter får du resept på medisin, og dine tilmålte 10 minutter er over. Men en ting er 100% sikkert: Healere har langt bedre tid enn dette. De fleste vet at bare den innledende samtalen, som raskt kan bli i over en time,  er healing i seg sjøl. Hvis du deretter går til en spådame, så går hun rett på sak og begynner å snakke om ting i livet ditt som er meget viktig, og rører deg helt inn til hjerteroten. Ting som du kvier deg for å snakke med andre om, til og med til samboeren. Hvor ofte skjer sånne ting i hverdagen? I hvert fall ikke hos fastlegen. Skal du få gleden av å treffe noen som vil snakke om livet ditt, gjennom Helsevesenet, må du ha en diagnose, og deretter blir du sendt til psykolog. Så fremst at det finnes sånt i heimkommunen din.   I verste fall kan du risikere at den diagnosen blir hengene ved deg som person i mange tiår etterpå, og brukt mot deg senere i livet! Uansett hvor uskyldig diagnosen virket i det øyeblikket du fikk den stillet.
Da er det langt enklere og mange ganger vel så oppløftende å bruke noen hundrelapper på en alternativmesse. Ingen stiller diagnose, og ingen fører journal. Og en god samtale om din person, og ditt liv får du. Kanskje til og med den påfølgende healing fungerer!

Beriker hverdagen
Så hvem er du som man treffer på alternativmesser? Du har din egen tro, du har et åpent sinn, og dømmer ikke andre. Du finner din egen vei, og dine egne helbredere. Du sorterer ikke under det etablerte, når det gjelder kunst og kultur. Men ellers fungerer du som andre folk i hverdagen, med jobb, familie, barn, hus, bil osv. Ikke godt å si hvem du er, siden det ikke står "Alternativer" i panna di. Uten deg hadde samfunnet blitt mye fattigere. Og en ting vet jeg sikkert: Dere er fantastiske mennesker, og jeg elsker dere alle sammen!

Hva vi gjorde på Alternativmessa Tromsø? Jo, vi delte ut smaksprøver på chagate med honning og ingefær, til samtlige som gikk forbi. Det var morsomt. Til og med Skatteetaten fikk en smaksprøve. Det var da det begynte å bli spennende...